Den 8. juli 1985 begynte dagen som alle andre skoledager for tre barn i en liten by i delstaten Kerala i den sørvestlige delen av India. Men denne dagen gav skolens rektor beskjed om at elevene skulle synge nasjonalsangen, «Jana Gana Mana». Alle måtte stå og synge. Men den 15 år gamle Bijoe og de to yngre søstrene hans, Binu Mol (13 år) og Bindu (10 år), nektet å gjøre dette. Fordi de er Jehovas vitner, tillot ikke deres samvittighet dem å synge. De mente at det ville være en form for avgudsdyrkelse og en troløs handling mot deres Gud, Jehova.

Barnas far, V.J. Emmanuel, snakket med rektor og noen av lærerne, og alle var enige i at barna skulle få gå på skolen uten å måtte følge denne ordren. Men en ansatt ved skolen overhørte samtalen og rapporterte saken. Et medlem av den lovgivende forsamling fikk høre om saken og tok den opp med forsamlingen fordi han mente at barna hadde vært upatriotiske. Kort tid senere gav en overordnet skoleinspektør rektoren beskjed om å utvise barna hvis de ikke gikk med på å synge nasjonalsangen. Barnas far appellerte forgjeves til skolemyndighetene for å få dem til å ta barna inn igjen på skolen. Han sendte en skriftlig klage til den øverste domstolen i Kerala. Etter at retten hadde dømt i hans disfavør, anket han saken til Indias høyesterett.

Den 11. august 1986 opphevet høyesterett den avgjørelsen den øverste domstolen i Kerala hadde truffet i saken Bijoe Emmanuel v. State of Kerala. Retten kom til at det å utvise barna fordi de «samvittighetsfullt hadde holdt fast ved sin religiøse tro», var i strid med Indias grunnlov. Dommer O. Chinnappa Reddy uttalte: «Ingen lovbestemmelse ... forplikter noen til å synge.» Retten bemerket at tale- og ytringsfriheten også innbefattet retten til å tie, og at det å stå når nasjonalsangen ble sunget, var å vise den rette respekt. Retten beordret skolemyndighetene til å la barna få begynne på skolen igjen.

Dommer Reddy sa: «De [Jehovas vitner] synger ikke nasjonalsangen, enten det er ‘Jana Gana Mana’ i India, ‘God save the Queen’ i Storbritannia eller ‘The Star-Spangled Banner’ i USA og så videre. ... De vil ikke synge fordi det er deres oppriktige tro og overbevisning at deres religion ikke tillater dem å delta i noen ritualer såfremt disse ikke har tilknytning til bønner til deres Gud, Jehova.»

Saken Bijoe Emmanuel v. State of Kerala er av stor betydning fordi den slår fast at det er lovstridig å tvinge noen til å gå imot sin religiøse overbevisning. Selv om retten anerkjenner at borgernes grunnleggende rettigheter ikke er absolutte, og at de må forholde seg til bestemmelser om offentlig ro og orden, moral og helse, har dommen begrenset Statens mulighet til å pålegge sine borgere vilkårlige og urimelige restriksjoner. I dommen stod det: «Å tvinge hver eneste elev til å være med på å synge nasjonalsangen mot sin samvittighet og religiøse overbevisning ... vil helt klart være en krenkelse av de rettighetene som blir garantert i [grunnlovens] artikkel 19, pkt. 1(a) og artikkel 25, pkt.1.»

Denne avgjørelsen beskytter også grunnlovfestede friheter for minoritetsgrupper. Videre slo retten fast: «Den virkelige prøven på et ekte demokrati er dets evne til å la selv en ubetydelig minoritet finne sin identitet i landets grunnlov.» Dommer Reddy tilføyde: «Vår personlige mening og reaksjon er irrelevant. Hvis en persons tro er ekte og i samsvar med hans samvittighet, beskyttes den av [grunnlovens] artikkel 25.»

Saken Bijoe Emmanuel v. State of Kerala ble godt kjent og mye drøftet i parlamentet. Den er en del av pensum for jusstudenter når det undervises i grunnloven, og blir stadig omtalt i juridiske tidsskrifter og avisartikler som en berømt sak som har skapt presedens for toleranse i India. Avgjørelsen har bidratt sterkt til å fremme religionsfriheten i et pluralistisk samfunn. Den beskytter ytringsfriheten i India uansett når den måtte være truet.

Familien Emmanuel utholdt latterliggjøring, press fra myndighetene og til og med dødstrusler, men angrer ikke på at de holdt fast ved sin religiøse overbevisning. Bindu, en av døtrene som nå er gift og selv har et barn, forteller: «Jeg traff til min overraskelse en jurist som gransket saken min da han studerte jus. Han satte stor pris på Jehovas vitners juridiske kamp for menneskerettigheter.»

V.J. Emmanuel forteller: «Jeg møtte tilfeldigvis dommer K.T. Thomas, en pensjonert dommer i høyesterett. Da han skjønte at jeg var faren til de tre barna som var involvert i saken om nasjonalsangen, gratulerte han meg og sa at hver gang han får mulighet til å tale til en gruppe jurister, snakker han om denne saken. Han mener at den var en viktig seier for menneskerettighetene.»

Nesten 30 år etter dommen er saken Bijoe Emmanuel v. State of Kerala en av grunnpilarene når det gjelder ytringsfrihet i India. Jehovas vitner er glade for å ha bidratt til grunnlovsmessige friheter for alle borgere i India.