7. OKTOBER 2015
ØSTERRIKE
Minneplate avduket for et Jehovas vitne fra Østerrike som ble henrettet av nazistene – borgermesteren var hovedtaler
WIEN – Den 13. mai 2015 var det cirka 400 som overvar avdukingen av en minneplate for Gerhard Steinacher, et Jehovas vitne, som ble henrettet av nazistene for 75 år siden fordi han nektet å bli med i den tyske hæren. Borgermesteren i Meidling-distriktet i Wien, Gabriele Votava, var hovedtaler under avdukingen av minneplaten på fortauet utenfor huset i Lägenfeldgasse 68 i Meidling, der familien Steinacher bodde.
Temaet for programmet var «Jeg vil ikke skyte», som var forklaringen Gerhard kom med da han bad om å bli vist nåde. Disse enkle ordene forteller mye om Gerhards kristne verdier, for eksempel det Jesus sa i Matteus 19:19: «Du skal elske din neste som deg selv.»
Som ungdom studerte Gerhard Bibelen. Da han var 17, bestemte han seg for å bli et Jehovas vitne. Den 15. september 1939 ble Gerhard arrestert fordi han på grunn av sin samvittighet nektet å utføre militærtjeneste og å sverge troskap til Hitler. Etter å ha sittet i fengsel i Wien i seks uker ble Gerhard overført til fengselet i Moabit i Berlin.
Den 11. november 1939, første dag av første rettssak, ble Gerhard dømt til døden for å ha motarbeidet krigsmobiliseringen. Han bad om å bli vist nåde på grunn av sin religiøse tro. Men 2. mars 1940 opprettholdt Reichskriegsgericht (militærdomstolen) dødsdommen. Fire uker senere, 30. mars, ble Gerhard henrettet med giljotin i Berlins beryktede fengsel Plötzensee. Han ble 19 år.
Etter avdukingsseremonien fortsatte markeringen på Volkshochschule teater. Der var det blant annet en utstilling som skildret familien Steinachers historie. Noe som ble vist, var en liten eske, som ble funnet i 1976, og som inneholdt 28 brev som Ignatz og Luise Steinacher skrev til sønnen sin Gerhard mens han satt i fengsel. Den inneholdt også 25 postkort og brev som Gerhard skrev for å trøste foreldrene sine og uttrykke sin overbevisning om troen de delte.
Wiener Bezirkszeitung, en ukeavis i Wien, skrev en artikkel om arrangementet og omtalte det som en «spesiell minnemarkering» som fikk Gerhards modige handlinger «ut av skyggen og inn i lyset». Artikkelen roste Gerhard enda mer: «Han var villig til å dø for prinsippene sine – de samme prinsippene som han levde for.»