1. APRIL 2019
RUSSLAND

Enda et av Jehovas vitner domfelt i Russland

SPILL AV

Den 1. april 2019 dømte den samme russiske domstolen som dømte bror Dennis Christensen til seks års fengsel, Sergej Skrynnikov (56) skyldig i å ha praktisert sin tro som et av Jehovas vitner. Domstolen idømte ham en bot på 350 000 rubler (cirka 46 000 kroner). Han ble ikke ilagt fengselsstraff, selv om påtalemyndigheten hadde bedt om tre års frihetsberøvelse.

Bror Skrynnikov og hans kone, Nina, har en datter. De hjelper datteren og mannen hennes med de fem barna deres. I tillegg er Skrynnikovs de primære omsorgspersonene for Ninas gamle foreldre.

I retten forsvarte bror Skrynnikov sin tro på en respektfull og overbevisende måte. Han sa blant annet: «Hvis man ser på denne situasjonen fra en ikke-troendes synspunkt, vil man kanskje fortvile. ... Men som et av Jehovas vitner ser jeg på situasjonen med troens øyne. Hvis Gud tillater at jeg blir domfelt, vil det bety at jeg må se på disse tre årene ikke som en straff, men som et spesielt oppdrag som går ut på at jeg skal tjene på et nytt sted! Så jeg fortviler ikke. ... Gud er den samme enten vi er frie eller i fengsel. Så vi er ikke overlatt til oss selv. Han er med oss overalt så lenge vi er trofaste mot ham.»

Vi blir oppmuntret av den sterke troen til våre trosfeller, deriblant bror Skrynnikov. Når vi tenker på de store prøvelsene de blir utsatt for, føler vi det på samme måte som apostelen Paulus, som uttrykte dette inderlige ønsket: «Måtte den Gud som gir håp, fylle dere med all glede og fred fordi dere stoler på ham, slik at dere kan være rike på håp ved hjelp av den hellige ånds kraft.» – Romerne 15:13.

Bror Skrynnikovs avsluttende kommentarer

Først vil jeg gjerne gi uttrykk for min takknemlighet mot rettens administrator, Gleb Borisovitsj Noskov, for at han ikke idømte meg [varetekts]fengsling, noe som betyr at jeg har kunnet være sammen med familien min hele tiden. Jeg ønsker også å takke alle funksjonærene for deres arbeid.

Jeg vil rette en spesiell takk til aktor, Nadezjda Gennadijevna Naumova, for at det ikke ble lagt unødig press på meg, og for at utspørringen ble ledet på en ordentlig måte.

Jeg vil også gjerne takke advokatene mine, Irina Aleksandrovna Krasnikova og Anton Nikolajevitsj Bogdanov, for det enorme arbeidet de har gjort. Jeg må innrømme at jeg ble veldig overrasket da de klarte å hente inn en spesialist fra Tsjeljabinsk.

Takk til alle dere kjære venner for at dere har kommet til alle rettsmøtene for å oppmuntre meg, selv om det var kjent at saken skulle holdes for lukkede dører.

Takk til min mor, som til tross for dårlig helse kom til rettsmøtene for å støtte meg.

Takk til min kjære kone, som de siste 37 årene har støttet meg i gode tider og også i de mer vanskelige stundene.

Først og fremst er jeg naturligvis takknemlig mot min kjære Gud, Jehova, som har fylt mitt hjerte med fred og glede. Det er kanskje vanskelig for dere å tro det, men i mitt hjerte er det ikke noe snev av misnøye eller bitterhet som følge av det som har skjedd med meg, bare glede og fred.

Andre Korinter 4:8, 9 er en bibelsk profeti som blir oppfylt i mitt tilfelle: «Vi er presset på alle måter, men har det ikke så trangt at vi ikke kan røre oss. Vi er usikre på hva vi skal gjøre, men er ikke helt uten utvei. Vi blir forfulgt, men er ikke forlatt. Vi blir slått ned, men er ikke slått i hjel.»

Dette forteller oss ikke bare at Guds tjenere vil bli hardt presset og forfulgt, men også at det arbeidet som Herren Jesus har betrodd dem, ikke bare vil fortsette, men også ha framgang og bli utvidet.

I Matteus 28:19, 20 får alle som ser på seg selv som disipler av Kristus, denne befalingen: «Gå derfor og gjør mennesker fra alle nasjoner til disipler. Dere skal døpe dem i Farens og Sønnens og den hellige ånds navn og lære dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og husk: Jeg er med dere alle dager helt til avslutningen på verdensordningen.»

Jehovas ånd leder de kristne kontinuerlig og gir dem kraft som er over det normale, og hjelper dem på den måten til å utføre de oppgavene Gud har gitt dem, trass i det presset de blir utsatt for. Vi blir enda mer overbevist om dette når vi tar et lite tilbakeblikk. I 1930-årene sto Guds tjenere overfor noe som virket som en umulig oppgave – å gjøre budskapet om Guds rike kjent i hele Sovjetunionen. Men siden forkynnelsesarbeidet blir ledet av Kristus, ordnet han det på begynnelsen av 1950-tallet slik at de sovjetiske myndighetene selv sendte tusener av familier som var Jehovas vitner, til Sibir, til de fjerneste delene av landet, uten å ta betaling for det. Det har gått [over] 60 år siden den gangen, og hva har vi sett skje? Myndighetspersoner i hele Sibir har blitt forbløffet når de har sett hvordan forkynnelsesarbeidet har blitt utbredt. En analytiker som kjenner Jehovas vitners historie i Sovjetunionen, har uttrykt det på denne måten: «Å kjempe mot Jehovas vitner er som å blåse på løvetann. Jo sterkere kraft som blir brukt mot dem, jo flere frø flyr av gårde, og jo lenger unna kommer de.»

I dag blir den samme situasjonen med Jehovas vitner gjentatt. Hvem er det vi treffer når vi forkynner fra hus til hus? Husmødre og pensjonister. Det er vanskelig å treffe yrkesaktive hjemme. Det er også vanskelig og noen ganger umulig å komme inn i høysikkerhetsbygninger, fengsler, rettssaler og straffekolonier. Men forkynnelsesarbeidet blir ledet av Kristus, og Han [Jehova] har gitt justisdepartementet et ønske i sinn og hjerte om å utføre Hans vilje. Når alt kommer til alt, har justisdepartementet, Den russiske føderasjons etterforskningskomité, påtalemyndigheten og andre instanser som skal håndheve lov og rett, sørget for dette ved å være direkte og aktivt involvert i Jehovas vitners forkynnelsesarbeid. Hvordan det? På grunn av deres handlinger blir navnet til universets Overherre, Jehova Gud, gjort kjent – fra Kaliningrad til Sakhalin og Kurilene, fra Arkhangelsk til Krim og Jalta, i familier, på arbeidsplasser, i fengsler, i rettssaler og i straffekolonier. Vi Jehovas vitner kunne aldri ha drømt om at dette forkynnelsesarbeidet skulle anta slike dimensjoner. Så nå har det blitt åpnet en ny dør som gjør at det kan bli forkynt under omstendigheter og på steder som i hovedsak er nye. Jehovas vitner ser det som en stor ære å forkynne det gode budskap på nye steder. Og det er påtalemyndigheten som gjør dette mulig.

La oss se litt framover i tid. Hvis myndighetene fortsetter å sette Jehovas vitner i fengsler og straffekolonier i rundt ti år til, vil det være cirka 200 av dem i hver straffeanstalt. Forestill dere fire menigheter av Jehovas vitner i ett fengsel! Fengselsdirektørene vil trygle justisdepartementet om å løslate Jehovas vitner. Hva tror dere de fleste av vitnene vil be Gud om? «Herre, ikke gjør fengselsdirektøren mildere stemt, ikke la ham sette meg fri. Det er så mange oppriktige mennesker jeg studerer Bibelen med og snakker med her.»

Hvis man hadde sett på denne situasjonen fra en ikke-troendes synspunkt, ville man kanskje ha fortvilt. Kanskje man ville ha sagt: «Jeg har ikke drept noen, ranet noen eller stjålet fra noen. Jeg har ikke engang kranglet med noen. Dette kan rapportene fra lokale myndigheter og distriktsinspektøren bevise. Likevel ber påtalemyndigheten om at jeg skal sone tre år i en straffekoloni.» Dette kunne ha sett ut til å være en tid for fortvilelse, men som et av Jehovas vitner ser jeg på situasjonen med troens øyne. Hvis Gud tillater at jeg blir domfelt, vil det bety at jeg må se på disse tre årene ikke som en straff, men som et spesielt oppdrag som går ut på at jeg skal tjene på et nytt sted! Så jeg fortviler ikke. I stedet ser jeg på det som et stort privilegium – jeg kan få tjene Gud på et sted hvor det ikke er noen Jehovas vitner ennå. Massemediene har allerede pløyd dette distriktet veldig godt, og nå er det tid for å så.

Gud er den samme enten vi er frie eller i fengsel. Så vi er ikke overlatt til oss selv. Han er med oss overalt så lenge vi er trofaste mot ham. I mitt tilfelle er jeg overbevist om at Gud tar min fysiske og åndelige helse i betraktning, og at han, hvis det behager ham, vil gi rettens administrator et ønske i sinn og hjerte om å imøtekomme din begjæring angående min dom, Naumova. Jeg ser fram til den 1. april. Hebreerne 13:6 gir meg forsikringen: «Jehova er min hjelper, jeg blir ikke redd. Hva kan vel et menneske gjøre meg?» Jehova Gud selv vil hjelpe meg. Hvem trenger jeg å være redd for?

Sergej Skrynnikov