Under ankesaken torsdag 23. mai 2019 fikk Dennis holde en avsluttende tale til retten. Det følgende er en gjengivelse av det Dennis sa:

Jeg vil gjerne rette en spesiell takk til alle som har hjulpet meg og støttet meg i løpet av de to årene denne saken har pågått.

Først vil jeg gjerne takke min kone, Irina, som helt fra starten av har gjort alt hun kan for å hjelpe og støtte meg. Hun har vist meg stor omsorg og har tatt med klær, mat, medisiner og andre ting jeg har trengt i fengselet. Hun har støttet meg følelsesmessig og åndelig gjennom besøk og også gjennom brev, som jeg har fått hver dag.

Min kjære kone, din sterke tro, din store tålmodighet, din ro, din kjærlighet til meg og sannheten og din optimisme – alt dette har vært så motiverende for meg. Du skal vite at jeg elsker deg veldig høyt og er veldig stolt av deg!

Jeg vil også takke familien min i Danmark, særlig min gamle far og søsteren min. Jeg vil at dere skal vite at jeg savner dere veldig mye. Jeg er veldig glad i dere og er takknemlig for alt dere har gjort for meg. Mens jeg har sittet i fengsel, har dere støttet meg gjennom mange brev og telefonsamtaler. Jeg er sikker på at dere aldri kommer til å gi opp, og at dere aldri kommer til å miste håpet om at vi en dag skal være sammen igjen som familie.

Jeg vil også takke mine mange venner verden over. Dere har støttet meg gjennom mange brev, oppmuntrende ord, fine tegninger og gaver. Alt dette har hjulpet meg til å forstå at jeg ikke er alene, og at jeg har en stor internasjonal familie.

Kjære venner, dere skal vite at hvert eneste brev – enten det har vært kort eller langt – har oppmuntret meg og styrket meg. Vær så snill å ikke bli lei dere hvis jeg ikke får svart på brevene deres. Jeg vil finne dere, takke dere og klemme dere i framtiden – jeg lover!

Jeg vil også takke den danske ambassaden i Moskva og alle de ansatte der. Dere har vært til stede under mange rettsmøter og besøkt meg i fengselet en rekke ganger. Dere har gitt meg gode råd og oppmuntret meg, og det har betydd mye. Jeg er veldig glad for den støtten og hjelpen dere har gitt meg.

Jeg vil også takke ankedomstolen, som har latt meg få være til stede her i salen under dette rettsmøtet. Under andre rettsmøter i ankebehandlingen har jeg bare vært koblet opp via videokonferanse i fengselet, og det har gjort det vanskelig for meg å høre alt som har blitt sagt. Jeg måtte gjette meg til halvparten av det som skjedde. Det var ikke bra for forsvaret mitt. Når man bruker videooverføring fra fengselet, sitter man dessuten bak et gitter, som om man var et dyr i en dyrehage. Jeg synes det er en uverdig og umenneskelig behandling i det 21. århundre.

Jeg har nå sittet nesten to år i fengsel, og denne saken har allerede pågått i 15 måneder. Hvis man skal tåle noe slikt og ikke gi opp eller bli motløs, er det nødvendig å ha en viss indre styrke. I Bibelen, i Filipperne, kapittel 4, vers 13, står det: «Alt har jeg styrke til på grunn av ham som gir meg kraft.» a I boken Jesaja, kapittel 12, vers 2, står det: «Se! Gud er min frelse. Jeg stoler på ham og er ikke redd, for Jah Jehova er min styrke og min kraft, og han frelser meg.»

Gjennom hele denne perioden har jeg følt at min Gud, Jehova, har vært ved min side. Han har gitt meg kraft til å utholde alt dette og har gitt meg styrke til å ikke gi opp, til å kjempe imot motløshet, til å være glad og til å fortsette å smile. Jeg er veldig takknemlig for dette, og jeg er stolt over å tjene som et av hans vitner – et av Jehovas vitner.

Mange har spurt meg om hvordan denne rettssaken har påvirket meg. Det har selvfølgelig ikke vært lett å være så lenge i fengsel, være borte fra min kone og ikke kunne være sammen med familie og venner. De siste to årene har jeg levd et svært isolert liv. Man kan nesten si at jeg bare har eksistert. Jeg har tilbrakt 23 av 24 timer i døgnet i fengselscellen min, som er 3 ganger 6 meter. Én time om dagen har jeg kunnet være i en luftegård, som også er 3 ganger 6 meter, men som i det minste er utendørs. I luftegården har jeg møtt forskjellige mennesker og hatt mange interessante samtaler. Og jeg har merket meg at mange av dem prøver å få en ordentlig og rettferdig behandling av saken sin. Men de fleste av dem føler at de ikke blir hørt, og jeg har hatt den samme følelsen de siste to årene. Jeg har prøvd å støtte og oppmuntre dem så godt jeg har kunnet, for jeg er sikker på at Jesus Kristus ville ha gjort det samme.

Jeg har fått mange nye venner. Noen av dem har stilt opp i flere av rettsmøtene, andre har skrevet brev til meg. Noen av dem kjenner jeg personlig, mens andre har jeg til gode å bli kjent med. Noen av dem har samme tro som meg, mens andre ikke har det. Men de støtter meg uansett fordi de ikke kan godta den urettferdigheten som foregår her i Russland, der noen prøver å stemple Jehovas vitner – fredelige borgere som elsker sine medmennesker som seg selv – som kriminelle og kaller dem ekstremister. Men denne anklagen er fullstendig ulogisk og latterlig, og mange er sjokkert over at dette skjer her i Russland i det 21. århundre.

Mange har spurt meg om hvordan denne rettssaken har påvirket troen min. Takket være denne rettssaken har troen min bare blitt sterkere, og jeg har erfart det som står i Bibelen, i Jakob, kapittel 1, versene 2 til 4: «Se det bare som en glede, mine brødre, når dere møter forskjellige prøvelser. Dere vet jo at når deres tro blir prøvd og viser seg å være ekte, fører det til utholdenhet. Men la utholdenheten fullføre sitt arbeid, så dere kan være fullstendige og sunne på alle måter og ikke mangle noe.»

Jeg er langt fra fullkommen, men jeg har lært å holde ut og å bevare gleden under prøvelser. Og det som er viktigst, er at jeg har fått et enda nærere forhold til min Gud, Jehova. Jeg har fått et enda sterkere ønske om å fortelle andre om ham og hans vilje. Jeg har fått et sterkere ønske om å fortsette å forkynne det gode budskap om Guds rike, som er den eneste løsningen på menneskehetens problemer. Og jeg har fått et sterkere ønske om å fortelle andre om det gode budskap fra Bibelen om fred og evig liv i et paradis på jorden og å hjelpe dem til å nærme seg Skaperen og utvikle en sterk tro på ham og hans løfter.

Denne talen blir offisielt kalt «Siste ord til ens forsvar», og kanskje dette er de siste ordene dere kommer til å høre fra meg i dag. Kanskje dette vil være det siste rettsmøtet i denne saken og vil markere slutten for denne to år lange perioden i livet mitt. Men dere kan være sikre på at dette ikke er mine siste ord om denne saken og om den urettferdigheten som fredelige og helt uskyldige mennesker nå blir utsatt for her i Russland. Jeg har bare så vidt begynt, og jeg har fortsatt mye jeg skal fortelle offentlig. Jeg kommer ikke til å være taus, som om jeg var skyldig i noe eller hadde noe å skjule. Jeg har en ren samvittighet – jeg har ikke gjort noe galt, jeg har ikke brutt noen av Russlands lover, og jeg har ingenting å skamme meg over.

Det som jeg og andre Jehovas vitner her i Russland nå blir utsatt for – falske anklager om ekstremisme, avhør, arrestasjoner, razziaer, beslagleggelser, etterforskninger, trusler og nå til og med tortur – det er derimot noe som er skammelig. Sannheten kommer alltid for en dag, og rettferdigheten vil seire før eller siden. I Bibelen, i Galaterne, kapittel 6, vers 7, står det: «Bli ikke villedet: Ingen kan føre Gud bak lyset. For det man sår, det skal man også høste.»

Domstolen har dømt meg til seks års fengsel, men for hva? For ingenting! Det finnes overhodet ingen beviser for at jeg har gjort noe galt. Tvert imot – det finnes mange beviser for at jeg har gjort det jeg har rett til ifølge artikkel 28 i den russiske grunnloven. Jeg følger de lovene som regjeringen i Russland har fastsatt, og jeg er en ærlig person. Jeg er kristen, troende, et av Jehovas vitner, og jeg elsker det russiske folk. Så hvorfor blir jeg straffet? Hvorfor blir jeg dømt til fengsel i seks år? For ingenting. Jeg er uskyldig.

Jeg håper inderlig at ankedomstolen i dag vil forsvare loven og sørge for at rettferdigheten seirer. Jeg håper at det blir denne domstolen som setter en stopper for den religiøse forfølgelsen som foregår her i Russland. Jeg håper virkelig at denne ankedomstolen vil gjøre det klart for hele verden at her i Russland er det religionsfrihet for alle.

I nær framtid kommer disse ordene til å gå i oppfyllelse: «Han skal dømme mellom mange folkeslag ... De skal smi sine sverd om til plogskjær og sine spyd til beskjæringskniver. Nasjon skal ikke løfte sverd mot nasjon, og de skal ikke lenger lære å føre krig. Hver og en skal sitte under sin vinranke og under sitt fikentre, og ingen skal gjøre dem redde.» Mika, kapittel 4, versene 3 og 4.

Gud dømmer alltid rettferdig, og under hans styre kommer det ikke til å være konflikter, vold eller krig. Det kommer i stedet til å være fred, og det kommer ikke til å være noen bekymringer. Menneskene kommer med andre ord til å oppleve ekte lykke.

Ærede dommer, ved din avgjørelse i dag kan du ta et stort skritt i den retningen – i retning av rettferdighet og fred. Du kan ta et stort skritt i retning av en verden uten frykt, sorg og urettferdighet. Og jeg håper at du vil ta dette skrittet. På forhånd takk!