I fire nylige avgjørelser har FNs menneskerettighetskomité konkludert med at myndighetene i Turkmenistan med urette har straffet menn som av samvittighetsgrunner nekter militærtjeneste. * Den kom også fram til at de tøffe soningsforholdene var brudd på andre rettigheter som FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (ICCPR) garanterer. Komiteens avgjørelser forplikter Turkmenistan til å rydde opp i bruddene på internasjonale menneskerettigheter.

I mars 2015 gjennomgikk komiteen saken til Zafar Abdullayev på nytt. Han er turkmensk statsborger og et av Jehovas vitner. Myndighetene har dømt ham to ganger fordi han nektet militærtjeneste. Zafar møtte for Dashoguz byrett i april 2009. Han forklarte at han hadde studert Bibelen og derfor hadde bestemt seg for ikke å bære våpen, lære å føre krig eller på annen måte støtte militær virksomhet. Han sa også at han var villig til å utføre alternativ siviltjeneste. Men retten dømte ham til 2 års betinget fengsel * for «unndragelse av militærtjeneste».

Da det gjenstod 11 måneder av soningstiden, møtte Zafar for den samme domstolen fordi han på nytt var blitt innkalt til militærtjeneste. Han hadde samme standpunkt som før. Retten dømte ham til å sitte 2 år i fengsel.

Komiteen kom til at det å straffe Zafar to ganger fordi han nektet militærtjeneste, var et brudd på garantien om at «ingen skal kunne tiltales eller straffes på ny for en lovovertredelse som han allerede er blitt endelig dømt eller frifunnet for». (Se ICCPR, artikkel 14, paragraf 7.) Mer prinsipielt trakk komiteen den slutning at begge dommene var et brudd på «retten til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet». – Se ICCPR, artikkel 18, paragraf 1.

Da Zafar ankom LB-E/12-fengselet i Seydi, satte fengselsadministrasjonen ham i isolat i ti dager. Der ble han slått av fangevokterne og mishandlet på andre måter.

Mellom 2010 og 2011 ble også tre andre Jehovas vitner, Ahmet Hudaybergenov, Mahmud Hudaybergenov og Sunnet Japparow, fengslet fordi de nektet å utføre militærtjeneste. De rapporterte om en lignende brutal mottagelse da de kom til fengselet i Seydi, og de ble slått gjentatte ganger mens de satt fengslet.

Alle fire kunne fortelle om lignende forhold i fengselet. Nesten 40 innsatte ble stuet sammen i celler hvor det var dårlige hygieniske forhold, og det eneste stedet de kunne sitte, var på betonggulvet. Om natten hadde de bare skitne tepper, og det var heller ikke nok tepper til alle.

I oktober 2015 behandlet komiteen saken til Ahmet, Mahmud og Sunnet. Som i saken til Zafar kom komiteen fram til at den behandlingen myndighetene hadde gitt dem, var et brudd på garantien om at «ingen må utsettes for tortur eller for grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff». (Se ICCPR, artikkel 7.) Komiteen kom også til at de elendige soningsforholdene i fengselet var et brudd på prinsippet om at «alle som er berøvet friheten, skal behandles humant, og med respekt for menneskets iboende verdighet». – Se ICCPR, artikkel 10.

FNs menneskerettighetskomité erkjente at turkmensk lov pålegger mannlige statsborgere tvungen verneplikt. Men komiteen fastholder at ICCPR garanterer fritak for obligatorisk militærtjeneste hvis grunnen til nektelsen er en persons religiøse overbevisning. Det å dømme og straffe en som nekter på et slikt grunnlag, er uforenelig med den grunnleggende retten til «tanke-, samvittighets- og religionsfrihet».

Komiteens avgjørelser forplikter myndighetene i Turkmenistan til å ta «rettslige skritt for å garantere retten til å nekte militærtjeneste av samvittighetsgrunner», til grundig å etterforske påstandene om «grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling» og til å rettsforfølge enhver som er ansvarlig for mishandling. Komiteen krever også at myndighetene må gi full oppreisning, innbefattet passende kompensasjon, til dem som har fått rettighetene sine krenket, og at disse dommene må slettes fra rullebladet deres.

Turkmenske myndigheter har allerede gjort visse framskritt når det gjelder behandlingen av militærnektere. I februar 2015 løslot de den siste blant Jehovas vitner som har sittet fengslet for å ha benyttet seg av denne rettigheten.

Men Turkmenistan holder fortsatt andre samvittighetsfanger fengslet. Bahram Hemdemov, en familiemann som også er et Jehovas vitne, sitter fortsatt i fengsel. Myndighetene varetektsfengslet ham da politiet foretok en razzia under et møte som ble holdt hjemme hos ham 14. mars 2015. En domstol dømte ham senere til 4 års fengsel på grunn av hans religiøse virksomhet. Bahram må utholde mishandling og elendige soningsforhold i den beryktede arbeidsleiren i Seydi.

Jehovas vitner og alle andre turkmenske statsborgere ser fram til at myndighetene fullt og helt skal oppfylle sine internasjonale forpliktelser om å respektere menneskerettighetene, deriblant den grunnleggende retten til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.