Den 24. mai 2016 stadfestet Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) at religiøse minoriteter i Tyrkia har rett til religionsfrihet. Avgjørelsen dreide seg om at tyrkiske myndigheter har anvendt landets reguleringslover for strengt i den hensikt å nekte Jehovas vitners Rikets saler offisiell anerkjennelse som «gudshus».

EMD kom fram til at Tyrkias reguleringslover gir rom for at store bygninger kan være «gudshus», men ikke for at bygninger som kan passe for små religiøse grupper, kan være «gudshus». Tyrkia har altså unødig hindret Jehovas vitner i fritt å utøve sin religion og har dermed brutt artikkel 9 i Den europeiske menneskerettskonvensjon. * Avgjørelsen slo fast at myndighetene har brukt reguleringslovene for å «stille strenge, til og med uoverkommelige, betingelser som religiøse minoriteter, deriblant Jehovas vitner, må oppfylle for å få utøve sin religion».

Jehovas vitner har en nasjonalt registrert religiøs forening i Tyrkia og har i flere år forsøkt å få sine Rikets saler offisielt anerkjent som «gudshus» i henhold til reguleringslovene. Men tyrkiske myndigheter har konsekvent nektet å anerkjenne Jehovas vitners Rikets saler som «gudshus».

Siden Jehovas vitners Rikets saler ikke kan bli godkjent i henhold til reguleringsbestemmelsene, kan alle de 25 salene vitnene har i Tyrkia, når som helst bli stengt av myndighetene. Siden august 2003 har Rikets sal i Mersin og i Akçay periodevis vært stengt av myndighetene. Og i Karşıyaka i Izmir har myndighetene nektet å anerkjenne Rikets sal som et gudshus. EMD-dommen den 24. mai dreide seg om Rikets sal i Mersin og i Izmir.

De reguleringslovene som Tyrkia hadde før 2003, og som gjaldt steder for religiøse aktiviteter, var spesielt utarbeidet med tanke på moskeer. Lokale myndigheter tillot stilltiende at Jehovas vitner kom sammen i private lokaler. Men for å tilpasse seg europeiske standarder for likebehandling og religionsfrihet endret Tyrkia i 2003 sin reguleringslov nr. 3194. I loven ble ordet «moské» erstattet med «gudshus», og det kom en bestemmelse om at alle kommuner skulle ha tomter som var satt av til religiøse bygninger.

I utgangspunktet skulle lovendringene ha gitt religiøse minoriteter rett til å bygge og eie egne møtelokaler. Men reguleringsbestemmelsene har minimumskrav til størrelsen på slike lokaler – de forutsetter et stort antall tilstedeværende. Bestemmelsene inneholder også krav om et bygningsdesign som er skreddersydd for muslimenes måte å utøve sin religion på.

I tillegg har ikke kommunale myndigheter satt av tomter til mindre religiøse møtelokaler, og de avslår systematisk Jehovas vitners søknader om omregulering. Når vitnene anker disse avslagene, anvender høyere domstoler og forvaltningsmyndighetene reguleringslovene på en streng måte og nekter å anerkjenne vitnenes Rikets saler som «gudshus».

I Mersin og Akçay anvendte de kommunale myndighetene den nye loven på en streng måte og stengte salene der fordi de ikke var i samsvar med lovens definisjon av «gudshus». Da vitnene spurte etter et annet sted der de kunne ha møtene sine, gav myndighetene dem beskjed om at det ikke fantes noen steder som var satt av til dette formålet.

Slik er det over hele Tyrkia. Dette hindrer Jehovas vitner og andre små religiøse grupper i noen gang å få godkjent de stedene der de har sine religiøse møter. Pr. i dag har forvaltningsmyndigheter i 27 forskjellige kommuner rundt omkring i Tyrkia avvist til sammen 46 forsøk som Jehovas vitner har gjort på å få et formelt godkjent møtelokale. Dessuten får ikke menighetene nyte godt av de gunstige økonomiske ordningene som finnes for formelt godkjente gudshus når det gjelder for eksempel skatter, elektrisitet og vann.

Da Jehovas vitner brakte saken inn for EMD, hadde de benyttet seg av alle de mulighetene som fantes i det tyrkiske rettssystemet. Tyrkias øverste administrative domstol har aldri innvilget en søknad fra Jehovas vitner om å få en Rikets sal juridisk anerkjent som gudshus i henhold til reguleringslovene og har til og med omgjort en rettsavgjørelse som gikk i vitnenes favør.

I 2010 og 2012 klaget Jehovas vitner derfor to saker inn for EMD og bad domstolen vurdere om Tyrkia hadde brutt Den europeiske menneskerettskonvensjon. EMD viste til domstolens presedenser og framhevet viktigheten av å ha reguleringslover som gjør det mulig for mindre trossamfunn å ha møtelokaler.

EMD bemerket at «et lite trossamfunn som Jehovas vitner kan vanskelig oppfylle de betingelsene som stilles i det aktuelle lovverket for å få et passende sted å utøve sin religion». EMD konkluderte: «De lokale domstolene tok ikke hensyn til de spesielle behovene til et lite trossamfunn. ... På bakgrunn av det lave medlemstallet hadde Jehovas vitner ikke behov for en bygning med en spesiell arkitektur, men heller for et enkelt møtelokale der de kunne tilbe Gud, komme sammen og gi trosopplæring.»

Dommen slår fast at Tyrkia ved å nekte å anerkjenne Jehovas vitners Rikets saler som «gudshus» har gjort det vanskelig for vitnene å utøve sin religion. Ahmet Yorulmaz i Foreningen Jehovas vitner i Tyrkia sier: «Vi er svært glade for denne EMD-dommen. Vi håper at tyrkiske styresmakter nå vil anerkjenne våre eksisterende Rikets saler som gudshus, og at de vil instruere kommunale myndigheter om å anvende reguleringslovene på en slik måte at vi i framtiden kan skaffe oss bygninger der vi kan komme sammen for å tilbe Gud. Ved å rette seg etter denne dommen vil Tyrkia ha tatt enda et positivt skritt for å sørge for at religionsfriheten fullt ut blir beskyttet.»

Jehovas vitners juridiske status i Tyrkia har gradvis blitt bedre i løpet av de ti siste årene. I 2007 registrerte tyrkiske myndigheter en religiøs forening av Jehovas vitner * etter at de i over 70 år hadde nektet vitnene denne retten.

Jehovas vitner er takknemlige for at Tyrkia har truffet tiltak for å trygge religionsfriheten for landets innbyggere. De håper at den dommen EMD nylig har avsagt, vil motivere Tyrkia til å opprettholde retten til religionsfrihet, som er garantert både i Tyrkias grunnlov og i folkeretten. Jehovas vitner ser fram til at Tyrkia retter seg etter EMD-dommen ved å gi deres 25 eksisterende Rikets saler status som «gudshus» og ved å gjøre det mulig for vitnene å skaffe seg de møtelokalene de har behov for i framtiden.