Om morgenen 24. februar 2022 våknet jeg av høye lyder. Først trodde jeg at det tordnet, for det regnet ute. Men det jeg hørte, var faktisk lyden av bomber som falt.

Jeg skjønte at jeg måtte komme meg ut av huset, som lå midt i Mariupol. Dagen etter dro jeg til bestemoren min Iryna, som bodde i utkanten av byen sammen med fetteren min. Senere kom også moren min, Kateryna, dit. Vi var trygge i huset til bestemor en stund, men vi måtte sove i kjelleren i flere dager.

En gang vi hadde søkt dekning i kjelleren, falt det et missil i grønnsakhagen. Eksplosjonen var øredøvende. Jeg ba inderlig til Jehova. Etter en uke skjønte vi at det ikke var trygt å være i huset til bestemor lenger, så vi bestemte oss for å dra tilbake til sentrum for å finne en måte å komme oss ut av byen på. Jeg tryglet Jehova om at han måtte beskytte oss og få oss vekk derfra.

Det var tidlig om morgenen 4. mars. Det gikk ingen tog fra Mariupol, for byen var under beleiring, så vi søkte tilflukt i byens teater, der vi var sammen med hundrevis av andre de neste ti dagene. Det var så fullt av folk at vi måtte sove på gulvet. Forholdene var uhygieniske, og det var veldig vanskelig å få tak i mat og varmt vann. Vi måtte stå i kø i timevis.

En dag eksploderte en bombe i nærheten av teatret. Trykket var så kraftig at mange av vinduene knuste, slik at det ble veldig kaldt på innsiden.

Hva var det som hjalp meg i denne vanskelige tiden? Beretningen om Job. Da jeg så at folk fikk panikk på grunn av eksplosjonene, leste jeg beretningen om Job i bibelen min. Det fikk meg til å føle meg bedre. Det var som om jeg satt i teatret sammen med Job og sa til ham: «Nå forstår jeg virkelig hvordan du hadde det!» Job hadde mistet alt – familien sin, helsen sin og alt han eide. Jeg hadde bare mistet materielle ting. Familien min var sammen med meg, og vi var alle i live og uskadd. I det øyeblikket innså jeg at ting ikke var så ille likevel. Da følte jeg meg bedre.

Den 14. mars fikk vi høre at en gruppe hadde klart å flykte fra byen. Derfor bestemte vi oss for å dra vi også. Vi og noen andre i teatret klarte å få tak i transport.

En gruppe på til sammen 20 biler skulle dra ut av byen. Vi var 14 stykker som klemte oss sammen bak i en varebil. Bombene falt overalt rundt oss mens vi kjørte. Jeg ba hele tiden. Med en gang vi hadde kommet oss ut av Mariupol, stoppet sjåføren vår bilen. Så gikk han ut og begynte å gråte. Han hadde klart å unngå alle landminene på veien. Vi fikk vite at teatret ble bombet bare to dager etter at vi hadde flyktet, og at minst 300 mennesker ble drept.

Etter 13 timer kom vi fram til Zaporizjzja. Morgenen etter satte vi oss på et tog som skulle til Lviv. Det var 16 personer i en vogn som det vanligvis bare var fire personer i, og det var veldig varmt. Jeg sto i midtgangen nesten hele veien, for det var det eneste stedet det var mulig å få frisk luft. Vi kom fram til Lviv 16. mars, hvor vi ble tatt varmt imot av våre kjære brødre og søstre. Vi overnattet i en Rikets sal de neste fire dagene. Jeg ble rørt til tårer av den omsorgen brødrene og søstrene viste meg. Dette var virkelig en gave fra Jehova.

Den 19. mars bestemte vi oss for å forlate Ukraina og dra til Polen. Der ble bestemor, mor, fetteren min og jeg igjen tatt imot av brødre og søstre. De sørget for at vi fikk alt vi trengte. Det var kjærlighet overalt rundt oss.

Jeg er bare 19 år, men etter å ha opplevd alle disse vanskelighetene har jeg lært hvor viktig det er å bygge opp troen mens ting er bra. Tro hjelper deg til å overleve. Hvis jeg ikke hadde brukt tid på personlig studium før krigen, ville alt ha vært mye vanskeligere.

Jehova er en omsorgsfull Far. Hele tiden har jeg følt at han har hatt et fast grep om min høyre hånd og ledet meg. Jeg vil aldri kunne takke Jehova nok for alt det han har gjort for meg. – Jesaja 41:10.