2. Krønikebok 18:1–34
18 Jehọsjafat hadde fått stor rikdom og ære,+ men han inngikk en ekteskapsallianse med Akab.+
2 Noen år senere dro han ned til Akab i Samaria,+ og Akab ofret store mengder sauer og kveg for ham og for dem han hadde med seg. Og Akab oppfordret* ham til å dra opp mot Ramot-Gịlead.+
3 Israel-kongen Akab sa til Juda-kongen Jehọsjafat: «Går du med meg til Ramot-Gịlead?» Han svarte: «Du og jeg er ett. Mitt folk er ditt folk, og vi vil støtte deg i krigen.»
4 Men Jehọsjafat sa til Israels konge: «Spør først Jehova til råds.»+
5 Da samlet Israels konge profetene, 400 mann, og spurte dem: «Skal vi gå til krig mot Ramot-Gịlead, eller skal jeg la det være?» De svarte: «Dra opp! Den sanne Gud kommer til å gi byen i kongens hånd.»
6 Da sa Jehọsjafat: «Finnes det ikke en profet for Jehova her?+ La oss spørre gjennom ham også.»+
7 Israels konge svarte Jehọsjafat: «Det finnes en mann til+ vi kan spørre Jehova gjennom, men jeg hater ham, for han profeterer aldri noe godt om meg, men alltid ondt.+ Det er Mikạja, Jimlas sønn.» Men Jehọsjafat sa: «Kongen må ikke si noe slikt.»
8 Da kalte Israels konge til seg en hoffmann og sa: «Skynd deg og hent Mikạja, Jimlas sønn!»+
9 Israels konge og Juda-kongen Jehọsjafat satt nå kledd i kongelige klær på hver sin trone. De satt på treskeplassen ved inngangen til byporten i Samaria, og alle profetene profeterte framfor dem.
10 Sidkịa, Kenaạnas sønn, laget seg horn av jern og sa: «Dette er hva Jehova sier: ‘Med disse skal du stange syrerne til du utrydder dem.’»
11 Alle de andre profetene profeterte det samme og sa: «Dra opp til Ramot-Gịlead. Du kommer til å lykkes,+ for Jehova skal gi byen i kongens hånd.»
12 Budbringeren som hadde gått for å hente Mikạja, sa til ham: «Hør her! Profetene lover alle som en at det skal gå godt for kongen. La ditt ord være som deres,+ og gi løfte om noe godt.»+
13 Men Mikạja sa: «Så sant Jehova lever, det min Gud sier, det skal jeg si.»+
14 Da han kom inn til kongen, spurte kongen ham: «Mikạja, skal vi gå til krig mot Ramot-Gịlead, eller skal jeg la det være?» Straks svarte han: «Dra opp! Du kommer til å lykkes, for de skal bli gitt i deres hånd.»
15 Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger må jeg få deg til å sverge på at du ikke skal fortelle meg noe annet enn sannheten i Jehovas navn?»
16 Mikạja sa da: «Jeg ser alle israelittene spredt på fjellene, som sauer som ikke har noen gjeter.+ Jehova sa: ‘Disse har ingen herre. La dem alle dra hjem igjen i fred.’»
17 Da sa Israels konge til Jehọsjafat: «Var det ikke det jeg sa til deg? Han profeterer aldri noe godt om meg, bare ondt.»+
18 Mikạja sa: «Hør Jehovas ord: Jeg så Jehova sitte på sin trone+ og hele himmelens hær+ stå til høyre og til venstre for ham.+
19 Jehova sa: ‘Hvem vil narre Akab, Israels konge, så han drar opp til Ramot-Gịlead og faller der?’ Og én kom med ett forslag, mens en annen kom med et annet.
20 Så kom en ånd*+ fram, stilte seg framfor Jehova og sa: ‘Jeg skal narre ham.’ Jehova spurte ham: ‘Hvordan vil du gjøre det?’
21 Han svarte: ‘Jeg skal dra ut og bli en bedragersk ånd i munnen på alle hans profeter.’ Da sa han: ‘Ja, du skal narre ham, og du kommer til å lykkes. Dra ut og gjør det!’
22 Det er derfor Jehova har lagt en bedragersk ånd i munnen på disse profetene.+ Men Jehova har bestemt at du skal bli rammet av ulykke.»
23 Sidkịa,+ Kenaạnas sønn, gikk nå fram og slo Mikạja+ på kinnet+ og sa: «Mener du at Jehovas ånd har forlatt meg* for å tale til deg?»+
24 Mikạja svarte: «Det vil du få se den dagen du går inn i det innerste rommet i huset for å gjemme deg.»
25 Så sa Israels konge: «Ta Mikạja og overgi ham til byhøvdingen Amon og til kongesønnen Joasj.
26 Si til dem: ‘Dette er hva kongen sier: «Sett denne mannen i fengsel,+ og gi ham nedsatt rasjon av brød og vann til jeg kommer uskadd tilbake.»’»
27 Men Mikạja sa: «Hvis du virkelig kommer uskadd tilbake, har Jehova ikke talt med meg.»+ Så tilføyde han: «Merk dere dette, alle folk.»
28 Israels konge og Juda-kongen Jehọsjafat dro så opp til Ramot-Gịlead.+
29 Israels konge sa nå til Jehọsjafat: «Jeg skal forkle meg og dra ut i kampen, men du bør ta på deg kongelige klær.» Dermed forkledde Israels konge seg, og de dro ut i kampen.
30 Kongen i Syria hadde gitt denne ordren til sine befalingsmenn for stridsvognene: «Ikke kjemp mot noen, verken liten eller stor, bare mot Israels konge.»
31 Så snart befalingsmennene så Jehọsjafat, sa de til seg selv: «Det er Israels konge.» Derfor satte de kursen mot ham for å angripe ham. Da ropte Jehọsjafat om hjelp,+ og Jehova hjalp ham. Gud ledet dem bort fra ham.
32 Da befalingsmennene oppdaget at det ikke var Israels konge, sluttet de straks å følge etter ham.
33 Men en mann spente buen og skjøt på måfå, og han traff Israels konge der det var en åpning i rustningen. Kongen sa da til vognstyreren sin: «Snu og kjør meg bort fra slaget,* for jeg er hardt såret.»+
34 Kampen raste hele den dagen, og Israels konge måtte holdes oppreist i vognen, vendt mot syrerne, helt til kvelden. Og ved solnedgang døde han.+
