2. Krønikebok 32:1–33
32 Etter at Hiskịa trofast+ hadde utført alt dette, kom Sạnkerib, kongen i Assyria, og invaderte Juda. Han beleiret de befestede byene for å bryte inn i dem og erobre dem.+
2 Da Hiskịa så at Sạnkerib hadde kommet for å føre krig mot Jerusalem,
3 rådførte han seg med fyrstene og krigerne sine. Han bestemte så at man skulle stoppe til vannkildene utenfor byen,+ og de ga ham sin støtte.
4 Det ble samlet mye folk, og de stoppet til alle kildene og den bekken som rant gjennom området. De sa: «Hvorfor skulle assyrerkongene komme og finne rikelig med vann?»
5 Besluttsomt bygde han også opp hele den muren som var revet ned, og reiste tårn på den, og utenfor bygde han enda en mur. Han reparerte dessuten Vollen*+ i Davidsbyen og laget en stor mengde våpen* og skjold.
6 Så satte han militære førere over folket og samlet dem på torget ved byporten. Han oppmuntret dem* og sa:
7 «Vær modige og sterke. Ikke vær redde eller skrekkslagne på grunn av assyrerkongen+ og alle hans menn, for det er flere med oss enn med ham.+
8 Med ham er bare menneskelig styrke,* men med oss er Jehova vår Gud. Han kommer til å hjelpe oss og utkjempe våre slag.»+ Og folket ble styrket av det Juda-kongen Hiskịa sa.+
9 Etter dette, mens assyrerkongen Sạnkerib var ved Lakisj+ med sin veldige hær,* sendte han tjenerne sine til Jerusalem med dette budskapet til Juda-kongen Hiskịa og til alle judeerne i Jerusalem:+
10 «Dette er hva Sạnkerib, Assyrias konge, sier: ‘Hva er det dere stoler på, siden dere blir værende i Jerusalem selv om byen er beleiret?+
11 Forstår dere ikke at Hiskịa villeder dere og har tenkt å la dere dø av matmangel og tørst? Han sier jo: «Jehova vår Gud skal redde oss fra assyrerkongen.»+
12 Men er det ikke den samme Hiskịa som har fjernet deres Guds* offerhauger+ og altere+ og så sagt til Juda og Jerusalem: «Det er bare ett alter dere skal bøye dere ned foran, og det er der dere skal frambringe offerrøyk»?+
13 Vet dere ikke hva jeg og forfedrene mine har gjort med alle folkene i de andre landene?+ Kunne disse nasjonenes guder redde sitt land ut av min hånd?+
14 Hvem av alle gudene til disse nasjonene som forfedrene mine utryddet,* kunne redde sitt folk ut av min hånd? Skulle da deres Gud kunne redde dere ut av min hånd?+
15 La nå ikke Hiskịa lure dere eller villede dere på denne måten!+ Ikke tro på ham, for ingen gud hos noen nasjon eller noe rike har kunnet redde sitt folk ut av min eller mine forfedres hånd. Hvor mye mindre vil da deres Gud kunne redde dere ut av min hånd!’»+
16 Tjenerne hans kom med enda flere fornærmelser mot Jehova, den sanne Gud, og mot hans tjener Hiskịa.
17 Sạnkerib skrev også brev+ for å håne og spotte Jehova, Israels Gud.+ Der sto det: «Like lite som de andre nasjonenes guder kunne redde sitt folk ut av min hånd,+ like lite kommer Hiskịas Gud til å kunne redde sitt folk ut av min hånd.»
18 De ropte høyt på jødenes språk til dem i Jerusalem som sto på muren. Det var for å gjøre dem redde og skremme dem, så de kunne innta byen.+
19 De snakket like hånlig om Jerusalems Gud som de gjorde om gudene til jordens folk, guder som er laget av menneskehender.
20 Men kong Hiskịa og profeten Jesaja,+ sønn av Amoz, fortsatte å be om dette og å rope til himmelen om hjelp.+
21 Da sendte Jehova en engel som utslettet alle sterke krigere,+ ledere og førere i assyrerkongens leir, slik at kongen måtte vende tilbake til sitt eget land med skam. Senere gikk han inn i sin guds tempel,* og der drepte noen av hans egne sønner ham med sverdet.+
22 Slik reddet Jehova Hiskịa og Jerusalems innbyggere fra assyrerkongen Sạnkerib og fra alle andre, og han ga dem fred på alle kanter.
23 Det var mange som kom til Jerusalem med gaver til Jehova og med verdifulle ting til Juda-kongen Hiskịa,+ og han ble høyt respektert av alle nasjonene etter dette.
24 På den tiden ble Hiskịa syk og lå for døden. Da ba han til Jehova,+ og han svarte ham og ga ham et tegn.*+
25 Men Hiskịa viste ikke takknemlighet for det gode som var gjort mot ham, for hans hjerte ble hovmodig. Derfor ble Gud harm på* ham og på Juda og Jerusalem.
26 Men Hiskịa gjorde sitt hovmodige hjerte ydmykt,+ og Jerusalems innbyggere ydmyket seg også. Jehovas harme kom derfor ikke over dem så lenge Hiskịa levde.+
27 Hiskịa fikk stor rikdom og ære.+ Han bygde seg lagerhus+ for sølv, gull, edelstener, balsamolje og skjold og for alle slags verdifulle ting.
28 Han bygde også lagerhus for avlingen av korn og ny vin og olje, og dessuten fjøs for alle slags husdyr og fjøs for småfeet.
29 I tillegg bygde han byer og skaffet seg store mengder småfe og storfe, for Gud ga ham svært mange eiendeler.
30 Det var Hiskịa som stoppet til det øvre utløpet av Gihon-kilden+ og ledet vannet+ rett ned til vestsiden av Davidsbyen.+ Og Hiskịa lyktes i alt han gjorde.
31 Men da det kom sendebud fra Babylons fyrster til ham for å spørre ham om det tegnet*+ som hadde funnet sted i landet,+ satte den sanne Gud ham på prøve+ ved å la ham handle på egen hånd for å finne ut hva som bodde i hjertet hans.+
32 Resten av historien om Hiskịa og det han gjorde av lojal kjærlighet,+ står skrevet i beretningen om synet til profeten Jesaja,+ sønn av Amoz, i Boken om Judas og Israels konger.+
33 Så la Hiskịa seg til hvile hos sine forfedre, og han ble gravlagt i stigningen opp til Davids sønners graver.+ Hele Juda og Jerusalems innbyggere æret ham ved hans død. Hans sønn Manạsse ble konge etter ham.
Fotnoter
^ El.: «Millo». Et hebraisk ord som betyr «fyllingen».
^ El.: «kastevåpen».
^ Bokst.: «talte til deres hjerte».
^ Bokst.: «er en arm av kjød».
^ El.: «med hele sin krigsmakt og kongelige prakt».
^ Bokst.: «hans».
^ El.: «viet til tilintetgjørelse». Se Ordforklaringer.
^ Bokst.: «hus».
^ El.: «varsel».
^ Bokst.: «kom det harme over».
^ El.: «varselet».
