4. Mosebok 16:1–50
16 Korah,+ sønn av Jishar,+ sønn av Kehat,+ Levis sønn,+ slo seg så sammen med Datan og Ạbiram, Ẹliabs sønner,+ og On, sønn av Peleth, av Rubens sønner.+
2 De gjorde opprør mot Moses, de og 250 israelittiske menn, framstående menn som var høvdinger i folket og representanter for menigheten.
3 De samlet seg mot+ Moses og Aron og sa til dem: «Vi har fått nok av dere! Hele folket er hellig,+ alle sammen, og Jehova er midt iblant dem.+ Hvorfor skulle dere da opphøye dere over Jehovas menighet?»
4 Da Moses hørte dette, kastet han seg straks ned med ansiktet mot jorden.
5 Så sa han til Korah og alle som støttet ham: «I morgen tidlig skal Jehova gjøre kjent hvem som tilhører ham,+ hvem som er hellig, og hvem som får nærme seg ham.+ Den han velger ut,+ får nærme seg ham.
6 Dette skal du, Korah, og alle som støtter deg,+ gjøre: Ta dere fyrfat,+
7 ha glødende kull i dem og legg røkelse på dem framfor Jehova i morgen. Den mannen som Jehova velger ut,+ han er den hellige. Dere Levis sønner+ har gått for langt!»
8 Moses sa så til Korah: «Hør, dere Levis sønner.
9 Synes dere det er en liten sak at Israels Gud har skilt dere ut fra Israels folk+ og latt dere nærme dere ham? Dere får jo utføre tjeneste ved Jehovas tabernakel og stå framfor folket og gjøre tjeneste for dem,+
10 og han har ført deg og alle dine brødre, Levis sønner, nær til seg. Og nå vil dere ha prestetjenesten også?+
11 Dere har i virkeligheten satt dere opp mot Jehova, du og alle som har slått seg sammen med deg. Og Aron, hvem er han, siden dere klager på* ham?»+
12 Senere sendte Moses bud etter Datan og Ạbiram,+ Ẹliabs sønner, men de sa: «Vi kommer ikke!
13 Er det en liten sak at du har ført oss opp fra et land som flyter med melk og honning, for å la oss dø i ødemarken?+ Skal du nå også gjøre deg selv til hersker over oss?*
14 Du har jo ikke ført oss inn i noe land som flyter med melk og honning,+ eller gitt oss åkre og vingårder som eiendom. Har du tenkt å stikke ut øynene på disse mennene?* Nei, vi kommer ikke!»
15 Da ble Moses rasende og sa til Jehova: «Vend blikket bort fra kornofrene deres. Jeg har ikke tatt et eneste esel fra dem og har heller ikke skadet noen av dem.»+
16 Så sa Moses til Korah: «I morgen skal du og alle de som støtter deg, tre fram for Jehova, og Aron skal tre fram sammen med dere.
17 Hver og en skal ta fyrfatet sitt, legge røkelse på det og bære det fram for Jehova, 250 fyrfat. Du og Aron skal også komme med hvert deres fyrfat.»
18 Hver av dem tok fyrfatet sitt og la glødende kull og røkelse på det. Så stilte de seg ved inngangen til møteteltet sammen med Moses og Aron.
19 Da Korah hadde samlet alle tilhengerne sine+ mot dem ved inngangen til møteteltet, viste Jehovas herlighet seg for hele folket.+
20 Jehova sa nå til Moses og Aron:
21 «Fjern dere fra denne gruppen, så jeg kan utrydde dem på et øyeblikk.»+
22 Da kastet de seg ned med ansiktet mot jorden og sa: «Gud, du som er Gud over ånden+ i alle mennesker, blir du vred på hele folket fordi én mann synder?»+
23 Jehova sa da til Moses:
24 «Tal til folket og si: ‘Gå bort fra området rundt teltene til Korah, Datan og Ạbiram!’»+
25 Moses reiste seg og gikk bort til Datan og Ạbiram, og Israels eldste+ ble med ham.
26 Han sa til folket: «Gå bort fra teltene til disse onde mennene, og ikke rør ved noe som tilhører dem, så dere ikke blir revet bort på grunn av deres synd.»
27 Straks gikk de bort fra området rundt teltene til Korah, Datan og Ạbiram. Og Datan og Ạbiram kom ut og stilte seg ved inngangen til teltene sine, sammen med konene, sønnene og de små barna sine.
28 Da sa Moses: «Slik skal dere vite at det er Jehova som har sendt meg for å gjøre alt dette, at det ikke kommer fra mitt eget hjerte:*
29 Hvis disse menneskene dør en naturlig død som alle andre, og hvis de straffes på samme måte som alle andre mennesker, da er det ikke Jehova som har sendt meg.+
30 Men hvis Jehova gjør noe usedvanlig med dem og jorden åpner seg* og sluker dem og alt som tilhører dem, og de farer levende ned i graven,* da vet dere at disse mennene har behandlet Jehova respektløst.»
31 Så snart han hadde sagt alt dette, revnet jorden under dem.+
32 Og jorden åpnet seg* og slukte både dem og familiene deres og alle som tilhørte Korah,+ og alt de eide.
33 De og alle som tilhørte dem, fór levende ned i graven,* og jorden lukket seg over dem. Slik ble de utryddet fra menigheten.+
34 Alle israelittene som var rundt dem, flyktet da de hørte skrikene deres. De sa: «Tenk om jorden sluker oss også!»
35 Da gikk det ild ut fra Jehova,+ og den fortærte de 250 mennene som ofret røkelse.+
36 Jehova sa nå til Moses:
37 «Si til Eleạsar, presten Arons sønn, at han skal ta fyrfatene+ ut av ilden, for de er hellige. Si også til ham at han skal spre glørne et stykke unna.
38 Fyrfatene til de mennene som mistet livet på grunn av sin synd,* skal hamres ut til tynne metallplater som alteret+ skal kles med. Fordi de ble båret fram for Jehova, ble de hellige. De skal være et advarende tegn for israelittene.»+
39 Presten Eleạsar tok da de fyrfatene av kobber som var blitt båret fram av de mennene som var blitt brent opp, og hamret dem ut så alteret kunne kles med dem,
40 slik Jehova hadde sagt til ham gjennom Moses. Dette skulle minne israelittene om at ingen utenforstående,* ingen som ikke var en etterkommer av Aron, måtte nærme seg for å brenne røkelse framfor Jehova,+ og om at ingen måtte bli lik Korah og dem som støttet ham.+
41 Allerede neste dag begynte hele Israels folk å klage på Moses og Aron.+ De sa: «Dere to har drept Jehovas folk!»
42 Da folket hadde samlet seg mot Moses og Aron, snudde de seg mot møteteltet. Og se, skyen dekket det, og Jehovas herlighet viste seg.+
43 Moses og Aron gikk fram foran møteteltet,+
44 og Jehova sa til Moses:
45 «Trekk dere bort fra denne forsamlingen, så jeg kan utrydde dem på et øyeblikk.»+ Da kastet de seg ned med ansiktet mot jorden.+
46 Så sa Moses til Aron: «Ta fyrfatet, ha glødende kull fra alteret+ i det og legg røkelse på det. Skynd deg å gå til forsamlingen og gjør soning for dem,+ for vrede har gått ut fra Jehova. Plagen har begynt!»
47 Aron gjorde straks som Moses hadde sagt. Han tok fyrfatet og løp midt inn i menigheten. Og se, plagen hadde brutt ut blant folket. Så la han røkelse på fyrfatet og gjorde soning for folket.
48 Han ble stående mellom de døde og de levende, og etter hvert stanset plagen.
49 Det var 14 700 som døde av plagen, i tillegg til dem som døde på grunn av Korah.
50 Da Aron til slutt kom tilbake til Moses ved inngangen til møteteltet, var plagen blitt stanset.
Fotnoter
^ El.: «murrer mot».
^ El.: «tyrannisere oss».
^ De antydet kanskje at Moses ville ha dem til å følge ham blindt.
^ El.: «ikke er på mitt eget initiativ».
^ Bokst.: «sin munn».
^ El.: «Sjeol», dvs. menneskehetens felles grav. Se Ordforklaringer.
^ Bokst.: «sin munn».
^ El.: «Sjeol», dvs. menneskehetens felles grav. Se Ordforklaringer.
^ El.: «syndet mot sine egne sjeler».
^ Bokst.: «fremmed».
