Jeremia 8:1–22
8 «På den tiden», sier Jehova, «skal knoklene av Judas konger, knoklene av fyrstene, knoklene av prestene, knoklene av profetene og knoklene av innbyggerne i Jerusalem hentes ut av gravene.
2 De skal bli spredt ut for solen og månen og hele himmelens hær,* som de elsket og tjente, og som de fulgte, søkte og bøyde seg for.+ De skal ikke bli samlet og heller ikke gravlagt. De skal bli som gjødsel på jordens overflate.»+
3 «Og de som er igjen av denne onde slekten, de som overlever, skal velge døden i stedet for livet på alle de stedene jeg driver dem bort til», sier hærstyrkenes Jehova.
4 «Du skal si til dem: ‘Dette er hva Jehova sier:
«Skal de falle og ikke reise seg igjen?
Hvis den ene vender om, vil ikke da den andre også vende om?
5 Hvorfor fortsetter dette folket, innbyggerne i Jerusalem, å være illojale mot meg?
De holder fast ved svik,de nekter å vende om.+
6 Jeg fulgte med og lyttet, men det de sa, var ikke rett.
Ingen angret sin ondskap og sa: ‘Hva har jeg gjort?’+
De begynner igjen å gjøre som alle andre, lik en hest som stormer fram i kampen.
7 Selv storken under himmelen kjenner sine tider.*
Turtelduen, tårnseileren og trosten* passer tiden når de skal komme tilbake.*
Men mitt eget folk kjenner ikke tiden for Jehovas dom.»’+
8 ‘Hvordan kan dere si: «Vi er vise, og vi har Jehovas lov»?*
I virkeligheten er skrivernes* løgnaktige* penn*+ bare blitt brukt til løgn.
9 De vise er blitt til skamme.+
De er blitt skrekkslagne og skal bli fanget.
De har forkastet Jehovas ord,så hvilken visdom har de da?
10 Derfor skal jeg gi konene deres til andre menn,markene deres til andre eiere.+
For alle sammen, fra den minste til den største, skaffer seg uærlig fortjeneste.+
Hver og en, fra profet til prest, bedrar andre.+
11 De prøver å helbrede sammenbruddet* til mitt folk, min datter, på en lettvint* måte ved å si:
«Det er fred! Det er fred!»,når det ikke er noen fred.+
12 Skammer de seg over det avskyelige de har gjort?
De føler overhodet ingen skam!
De vet ikke engang hva det vil si å føle seg ydmyket!+
Derfor skal de falle blant dem som har falt.
Når jeg straffer dem, skal de snuble’,+ sier Jehova.
13 ‘Når jeg samler dem, skal jeg gjøre ende på dem’, sier Jehova.
‘Det vil ikke være noen druer igjen på vinranken og ingen fikener på fikentreet, og løvet skal visne.
Og det jeg ga dem, vil være tapt for dem.’»
14 «Hvorfor sitter vi her?
La oss samles og gå inn i de befestede byene+ og omkomme der.
For Jehova vår Gud skal utslette oss,og han gir oss forgiftet vann å drikke,+for vi har syndet mot Jehova.
15 Man håpet på fred, men det kom ikke noe godt,på en tid med helbredelse, men det er redsel!+
16 Fra Dan høres prustingen fra fiendens hester.
Når hingstene vrinsker,skjelver hele landet.
De kommer inn og sluker landet og alt som er i det,byen og dem som bor der.»
17 «Jeg sender slanger inn blant dere,giftslanger, som det ikke finnes noen magiske ord* mot,og de skal bite dere», sier Jehova.
18 Min sorg er uhelbredelig,mitt hjerte er sykt.
19 Fra et land langt borte kommer det et rop om hjelpfra datteren, mitt folk:
«Er ikke Jehova i Sion?
Er ikke hennes konge der?»
«Hvorfor har de krenket meg med sine gudebilder,*med sine verdiløse, fremmede guder?»
20 «Innhøstningen er over, sommeren er slutt,men vi er ikke blitt reddet!»
21 Jeg er knust på grunn av sammenbruddet til datteren, mitt folk.+
Jeg er nedbrutt.
Forferdelse har grepet meg.
22 Finnes det ingen balsam* i Gịlead?+
Eller finnes det ingen lege der?+
Hvorfor er ikke datteren, mitt folk, blitt helbredet?+
Fotnoter
^ Sikter til himmellegemene.
^ El.: «fastsatte tider».
^ El. muligens: «tranen».
^ El.: «trekke».
^ El.: «undervisning».
^ El.: «sekretærenes».
^ El.: «falske».
^ Bokst.: «griffel».
^ El.: «bruddet».
^ El.: «overfladisk».
^ El.: «besvergelse».
^ El.: «utskårne figurer».
^ El.: «lindrende salve».
