Job 10:1–22
10 Jeg er lei av livet.+
Jeg vil ikke holde min klage tilbake.
Jeg vil tale i min dype fortvilelse!*
2 Jeg skal si til Gud: ‘Ikke erklær meg skyldig.
Fortell meg hvorfor du strider mot meg.
3 Hva gir det deg å undertrykke,å forakte det du selv har skapt,+samtidig som du er velvillig innstilt til de ondes råd?
4 Har du et menneskes øyne?
Ser du slik som dødelige mennesker ser?
5 Er dine dager som dødelige menneskers dagerog dine leveår som en manns leveår,+
6 siden du leter etter feil hos megog søker etter min synd?+
7 Du vet at jeg ikke er skyldig.+
Og ingen kan redde meg fra din hånd.+
8 Dine egne hender har formet meg og laget meg,+men nå vil du utslette meg fullstendig.
9 Husk at du laget meg av leire,+men nå lar du meg bli til støv igjen.+
10 Helte du meg ikke opp som melkog fikk meg til å stivne som ost?
11 Med hud og kjøtt kledde du meg,med knokler og sener vevde du meg sammen.+
12 Du har gitt meg liv og vist meg lojal kjærlighet.
Omsorgsfullt har du beskyttet min livskraft.*+
13 Men i hemmelighet bestemte du deg for å gjøre alt dette.*
Jeg vet at det kommer fra deg.
14 Hvis jeg syndet, ville du se det,+og du ville ikke frikjenne meg for skyld.
15 Hvis jeg er skyldig, så ve meg!
Og selv om jeg er uskyldig, kan jeg ikke løfte hodet,+for mitt liv er fylt med skam og lidelse.+
16 Hvis jeg likevel løfter hodet, jager du etter meg som en løve+og viser igjen din makt mot meg.
17 Du fører fram nye vitner mot meg,blir enda mer vred på megog lar meg bli rammet av motgang igjen og igjen.
18 Hvorfor lot du meg komme ut av mors liv?+
Jeg skulle ha dødd før noen kunne se meg.
19 Da ville det ha vært som om jeg aldri hadde vært til.
Jeg ville ha blitt ført rett fra mors liv til graven.’
20 Har jeg ikke få dager igjen?+ Om han bare ville la meg være i fred,ja vende blikket bort fra meg, så jeg kan få det litt bedre*+
21 før jeg går bort for ikke å vende tilbake,+bort til det dype mørkets* land,+
22 til landet der alt er svart og dystert,et land med dyp skygge og uorden,der selv lyset er som mørket.»
