Job 16:1–22
16 Da svarte Job:
2 «Jeg har hørt mye av dette før.
Dere er alle plagsomme trøstere!+
3 Blir det aldri slutt på tomme ord?*
Hva er det som provoserer deg til å svare på denne måten?
4 Jeg kunne også ha talt slik som dere.
Hvis dere hadde vært i mitt sted,kunne jeg ha satt dere på plass med velformulerte talerog ristet på hodet av dere.+
5 Men i stedet ville jeg ha styrket dere med ord fra min munn,og trøsten fra mine lepper ville ha gitt dere lindring.+
6 Om jeg taler, lindrer det ikke min smerte.+
Men om jeg slutter å tale, blir da min smerte mindre av det?
7 Men nå har han gjort meg kraftløs.+
Han har utslettet hele min husstand.*
8 Du griper også meg, noe andre kan se,slik at min egen magerhet står fram og vitner mot meg.
9 Hans vrede har revet meg i stykker, og han hater meg.+
Han skjærer tenner mot meg.
Min motstander gjennomborer meg med sitt blikk.+
10 De har åpnet munnen på vidt gap mot meg+og hånlig slått meg på kinnet.
I stort antall samler de seg mot meg.+
11 Gud overgir meg til unge gutterog kaster meg i hendene på de onde.+
12 Jeg hadde ingen bekymringer, men han slo meg i stykker.+
Han grep meg i nakken og knuste meg.
Han gjorde meg til sin skyteskive.
13 Hans bueskyttere omringer meg.+
Uten medfølelse gjennomborer han mine nyrer,+han tømmer min galle ut på jorden.
14 Jeg er som en mur som han bryter gjennom gang på gang.
Han stormer mot meg som en kriger.
15 Jeg har sydd sammen sekkelerret for å dekke huden,+og jeg har begravd min verdighet* i støvet.+
16 Mitt ansikt er rødt av gråt,+og jeg har mørke skygger* rundt øynene,
17 enda mine hender ikke har utøvd voldog min bønn er ren.
18 Jord, dekk ikke over mitt blod!+
La ikke mitt skrik få noe skjulested!
19 Selv nå har jeg et vitne i himmelen.
Den som kan tale min sak, er i høydene.
20 Mine venner gjør narr av meg+mens jeg feller tårer framfor* Gud.+
21 La noen dømme mellom en mann og Gud,slik man ville gjøre i en sak mellom to mennesker.+
22 For det er bare få år igjenfør jeg går bort langs den veien som ikke fører tilbake.+
