Job 19:1–29
19 Da svarte Job:
2 «Hvor lenge skal dere plage meg*+og knuse meg med ord?+
3 Nå har dere skjelt meg ut* ti ganger.
Dere skammer dere ikke over å behandle meg så hardt.+
4 Hvis jeg virkelig har gjort noe galt,må jeg selv leve med skylden.
5 Hvis dere holder fast ved at dere er bedre enn meg,og at dere har rett i det dere beskylder meg for,
6 skal dere vite at det er Gud som har villedet meg,og han har fanget meg i sitt nett.
7 Jeg roper: ‘Vold!’, men får ikke noe svar.+
Jeg roper om hjelp, men det finnes ingen rettferdighet.+
8 Han har sperret min sti med en steinmur, og jeg kommer ikke forbi.
Over mine veier har han lagt mørke.+
9 Han har kledd av meg min verdighetog fjernet kronen fra mitt hode.
10 Han bryter meg ned på alle kanter helt til jeg går under.
Mitt håp rykker han opp som et tre.
11 Hans vrede flammer mot meg,og han ser på meg som sin fiende.+
12 Hans tropper samler seg og beleirer meg,de slår leir rundt mitt telt.
13 Mine egne brødre har han jaget langt bort fra meg,og de som kjenner meg, har vendt meg ryggen.+
14 Mine nærmeste* er borte,og mine venner har glemt meg.+
15 Gjestene i mitt hus+ og mine slavekvinner regner meg som en fremmed,jeg er en utlending i deres øyne.
16 Jeg roper på min tjener, men han svarer ikke.
Jeg bønnfaller ham om å vise medfølelse.
17 Min ånde er motbydelig for min kone,+og jeg er en stank for mine egne brødre.*
18 Til og med barn forakter meg.
Når jeg reiser meg, gjør de narr av meg.
19 Alle mine nære venner avskyr meg,+og de som jeg elsket, har vendt seg mot meg.+
20 Jeg er ikke annet enn skinn og ben,+det er bare med nød og neppe* jeg unnslipper døden.
21 Vær barmhjertige mot meg, mine venner, vær barmhjertige,for det er Guds hånd som har rørt ved meg.+
22 Hvorfor forfølger dere meg slik Gud gjør?+
Hvorfor fortsetter dere å angripe meg?*+
23 Om mine ord bare ble skrevet ned,om de bare ble ført inn i en bok!
24 Om de bare var risset i stein for evig,med jerngriffel og bly!
25 For jeg vet at min gjenløser*+ lever.
Senere skal han komme og stå fram på jorden.*
26 Etter at min hud er blitt ødelagt,mens jeg ennå lever, skal jeg se Gud.
27 Jeg skal selv se ham,ja, mine egne øyne skal se ham, ikke en annens øyne.+
Men i mitt indre føler jeg meg utmattet.*
28 For dere sier: ‘På hvilken måte forfølger vi ham?’+
Dere mener at problemene er min egen skyld.
29 Dere burde selv frykte sverdet,+for sverdet straffer dem som synder.
Dere skal vite at det finnes en dommer.»+
Fotnoter
^ El.: «min sjel».
^ El.: «fornærmet meg».
^ El.: «slektninger».
^ Bokst.: «sønnene fra min livmor», dvs. de sønnene som kom fra samme livmor som ham.
^ Bokst.: «med mine tenners hud».
^ Bokst.: «blir dere ikke mette av mitt kjøtt».
^ El.: «gjenkjøper».
^ Bokst.: «over (på) støvet».
^ El.: «Mine nyrer har sviktet inni meg.»
