Job 20:1–29
20 Naamatitten Sofar+ tok da til orde og sa:
2 «Nå tvinger mine opprivende tanker meg til å svare,for jeg er opprørt.
3 Jeg har måttet høre på en krenkende irettesettelse,og min forstand* tvinger meg til å svare.
4 Du må jo alltid ha visst dette,for slik har det vært helt siden mennesket* ble satt på jorden,+
5 at de ondes gledesrop er kortvarig,og at den gudløses* jubel bare varer et øyeblikk.+
6 Selv om han gjør seg så stor at han når opp til himmelenog hans hode når opp til skyene,
7 kommer han til å forsvinne for alltid som sin egen avføring.
De som så ham før, vil si: ‘Hvor er han?’
8 Som en drøm skal han fly bort, og man finner ham ikke.
Han forsvinner som et syn om natten.
9 Det øyet som en gang så ham, kommer ikke til å se ham mer,og det stedet der han bodde, får ikke se ham igjen.+
10 Barna hans må be de fattige om å vise dem velvilje,og med egne hender må han gi tilbake sin rikdom.+
11 Knoklene hans var fulle av ungdomskraft,men den* skal legge seg i støvet sammen med ham.
12 Hvis ondskapen smaker søtt i hans munn,hvis han gjemmer den under tungen,
13 hvis han nyter den og ikke gir slipp på den,men beholder den i munnen,
14 skal maten bli dårlig i hans mage,den skal bli som kobraers gift* i hans indre.
15 Han har slukt rikdom, men må spy den ut.
Gud skal tømme den ut av hans mage.
16 Kobraers gift skal han suge i seg,en slanges gifttenner* skal drepe ham.
17 Han får aldri se bekkene,elvene av honning og smør.
18 Han må gi tilbake alt han har, og får ikke nyte* det,han får ingen glede av den rikdommen han har oppnådd ved sin handel.+
19 For han har knust og sviktet de fattige.
Han har røvet til seg et hus som han ikke har bygd.
20 Men han finner ingen indre fred,rikdommen hans kan ikke redde ham.
21 Det er ingenting igjen som han kan sluke,derfor vil hans velstand ikke vare.
22 Når han er på høyden av sin velstand, vil bekymringene innhente ham,ulykken kommer over ham med full kraft.
23 Mens han fyller magen,skal Gud* sende sin brennende vrede over hamog la den regne ned over ham, inn i hans innvoller.
24 Flykter han fra våpen av jern,skal piler fra en kobberbue gjennombore ham.
25 Han trekker en pil ut av ryggen,et skinnende våpen ut av galleblæren,og frykten griper ham.+
26 Hans skatter skal forsvinne i fullstendig mørke.
En ild som ingen blåser på, skal sluke ham.
Hvis det er noen overlevende i hans telt, er det ulykke som venter dem.
27 Himmelen skal avsløre hans synd,jorden skal reise seg mot ham.
28 En flom skal skylle bort hans hus,en stri strøm på Guds* vredes dag.
29 Dette er det som et ondt menneske får fra Gud,den arven som Gud har tildelt ham.»
