Job 21:1–34

  • Jobs svar (1–34)

    • ‘Hvorfor går det bra for de onde?’ (7–13)

    • Avslører sine «trøstere» (27–34)

21  Da svarte Job:   «Lytt nøye til det jeg sier,la dette være den trøsten dere gir meg.   Ha tålmodighet med meg mens jeg snakker. Når jeg er ferdig, kan dere håne meg.+   Er det et menneske jeg retter min klage til? Ville jeg* ikke i så fall miste tålmodigheten?   Se på meg! Dere vil bli sjokkertog legge hånden over munnen.   Når jeg tenker på det, blir jeg forferdet,og jeg skjelver over hele kroppen.   Hvorfor får de onde fortsette å leve+og bli gamle og rike?*+   De har alltid barna sine i nærheten,og de får se sine etterkommere vokse opp.   De er trygge i sitt hus, de føler ingen frykt,+og Gud straffer dem ikke med sin kjepp. 10  Oksenes paring slår ikke feil,kuene kalver og aborterer ikke. 11  De slipper guttene ut som sauer,barna hopper glade omkring. 12  De synger til lyden av tamburin og harpeog gleder seg over fløytetoner.*+ 13  De er glade og fornøyde alle sine dagerog går fredelig* ned i graven.* 14  Men de sier til den sanne Gud: ‘La oss være i fred! Vi er ikke interessert i dine veier.+ 15  Hvem er Den Allmektige? Hvorfor skulle vi tjene ham?+ Hva får vi igjen for å lære ham å kjenne?’+ 16  Men jeg vet at de ikke er herrer over sin egen lykke.+ De ondes tankegang* er fjernt fra min.+ 17  Hvor ofte blir de ondes lampe slokket?+ Hvor ofte blir de rammet av ulykke? Hvor ofte fører Gud ødeleggelse over dem i sin vrede? 18  Blir de noen gang lik strå for vindenog lik agner som stormen fører bort? 19  Gud sparer en manns straff til hans sønner. Men måtte han selv få merke hvordan Gud gjengjelder ham.+ 20  Måtte han med egne øyne se sin undergang,og måtte det være han som drikker av Den Allmektiges harme.+ 21  For hva bryr vel han seg om hva som skjer med hans etterkommere når han er borte,hvis hans måneder skulle bli færre?*+ 22  Kan noen gi Gud kunnskap,*+han som dømmer selv de høyeste?+ 23  Den ene dør full av kraft,+sorgløs og uten bekymringer,+ 24  mens hans lår er stinne av fettog knoklene er sterke.* 25  Men den andre dør dypt ulykkelig,*uten noen gang å ha smakt livets goder. 26  Begge skal legge seg i støvet,+og larver skal dekke dem.+ 27  Jeg vet godt hva dere tenker,og hvilke onde planer dere pønsker ut mot meg.*+ 28  For dere sier: ‘Hvor er stormannens hus,og hvor er teltet der den onde bodde?’+ 29  Har dere ikke spurt dem som har vært på reise? Har dere ikke tenkt over det de har sett,* 30  nemlig at den onde skånes på ulykkens dagog reddes på vredens dag? 31  Hvem konfronterer ham med den måten han har levd på? Hvem gjengjelder ham for det han har gjort? 32  Nei, han blir båret til gravplassen,og man våker over hans grav. 33  Han hviler fredelig i dalens jord,*+og alle mennesker skal gå samme vei som ham,*+akkurat som utallige før ham. 34  Hvorfor gir dere meg da slik meningsløs trøst?+ Svarene deres er fulle av falskhet!»

Fotnoter

Bokst.: «min ånd».
El.: «mektige».
El.: «lyden av pipe».
El.: «på et øyeblikk», dvs. at de får en rask og smertefri død.
El.: «Sjeol», dvs. menneskehetens felles grav. Se Ordforklaringer.
El.: «planer».
El.: «hvis tallet på hans måneder blir delt i to».
El.: «lære Gud noe».
Bokst.: «margen i hans knokler er saftig».
El.: «med bitter sjel».
El. muligens: «for å bruke vold mot meg».
Bokst.: «deres tegn».
Bokst.: «Dalens jordklumper skal smake søtt for ham».
Bokst.: «han skal dra hele menneskeheten etter seg».