Job 27:1–23

  • Job bestemt på å holde fast ved sin integritet (1–23)

    • ‘Jeg skal bevare min integritet!’ (5)

    • Den gudløse er uten håp (8)

    • ‘Hvorfor er talene deres så innholdsløse?’ (12)

    • Den onde ender opp med ingenting (13–23)

27  Job fortsatte sin tale* og sa:   «Så sant Gud lever, han som har nektet meg rettferdighet,+ja, så sant Den Allmektige lever, han som har gjort meg bitter:+   Så lenge det er pust i megog det er ånd fra Gud i min nese,+   skal ingen urettferdige ord komme over mine lepper,og min tunge skal ikke mumle løgner!   Det kunne aldri falle meg inn å erklære dere rettferdige! Helt til jeg dør, skal jeg bevare min integritet!*+   Jeg skal holde fast ved min rettferdighet og aldri slippe den.+ Mitt hjerte skal ikke fordømme* meg så lenge jeg lever.*   Måtte det gå min fiende som de onde,og de som angriper meg, som de urettferdige.   For hvilket håp har den gudløse* når han blir utslettet,+når Gud tar hans liv?   Kommer Gud til å høre hans ropnår vanskeligheter rammer ham?+ 10  Kommer Den Allmektige til å være hans glede? Kommer han alltid til å rope til Gud? 11  Jeg skal lære dere om Guds makt,*jeg skal ikke skjule noe om Den Allmektige. 12  Hvis dere alle sammen har sett syner,hvorfor er da talene deres fullstendig innholdsløse? 13  Dette er det som et ondt menneske får fra Gud,+den arven som tyrannen får fra Den Allmektige: 14  Hvis han får mange sønner, skal de falle for sverdet,+og etterkommerne hans skal ikke ha nok mat. 15  De som overlever ham, skal en dødelig sykdom sende i graven,og enkene skal ikke gråte over dem. 16  Selv om han hoper opp sølv som støvog samler flotte klær som leire, 17  ja, selv om han skaffer seg dette,er det den rettferdige som vil gå med klærne,+og de uskyldige som vil dele sølvet mellom seg. 18  Det huset han bygger, er like skrøpelig som kokongen til en møll,som et skur+ en vaktmann har laget. 19  Rik går han og legger seg, men ingenting blir høstet inn. Når han åpner øynene, er alt borte. 20  Redselen innhenter ham som en flodbølge,en storm river ham bort om natten.+ 21  Østavinden fører ham vekk, og han forsvinner,den feier ham bort fra hans sted.+ 22  Nådeløst kaster den seg mot ham,+og han prøver desperat å flykte fra den.+ 23  Den* slår hendene sammen mot hamog plystrer+ hånlig mot ham fra sitt sted.

Fotnoter

Bokst.: «sitt ordspråk».
El.: «skal jeg ikke gi slipp på min ulastelighet (prinsippfasthet)».
El.: «håne».
El.: «for noen av mine dager».
El.: «frafalne».
El. muligens: «ved Guds hånd».
El. muligens: «De».