Job 29:1–25
29 Job fortsatte sin tale* og sa:
2 «Jeg lengter tilbake til de månedene som er forbi,til de dagene da Gud beskyttet meg,
3 da han lot sin lampe lyse over mitt hodeog jeg gikk gjennom mørket i hans lys,+
4 da jeg var i min fulle kraft,da Gud var min venn og var i mitt telt,+
5 da Den Allmektige ennå var med megog jeg hadde barna* mine rundt meg,
6 da mine føtter badet i smørog olje strømmet ut av klippen til meg.+
7 Når jeg gikk ut til byporten+og inntok min plass på torget,+
8 gikk de unge mennene til side* så snart de så meg,og selv de eldre mennene reiste seg og ble stående.+
9 Fyrster lot være å tale,de la hånden over munnen.
10 Framstående menn ble tause,deres tunge hang fast i ganen.
11 Alle som hørte meg, talte vel om meg,og de som så meg, ga meg godt vitnesbyrd.
12 For jeg reddet den fattige som ropte om hjelp,+og det farløse barnet, ja alle som ikke hadde noen hjelper.+
13 De som holdt på å gå under, velsignet meg,+og jeg fikk enkens hjerte til å glede seg.+
14 Jeg kledde meg i rettferdighet,rettferdig dom var min kappe* og turban.
15 Jeg var øyne for den blindeog føtter for den som ikke kunne gå.
16 Jeg var en far for de fattige+og tok meg av* rettssaken til dem jeg ikke kjente.+
17 Jeg knuste kjeven på den som gjorde urett,+og rev byttet ut av tennene hans.
18 Jeg sa: ‘Jeg kommer til å få dø i mitt eget hjem,*+og mine dager skal bli like mange som sandkornene.
19 Mine røtter vil spre seg og finne vann,og hele natten vil det være dugg på mine grener.
20 Min ære blir stadig fornyet,og med buen i min hånd fortsetter jeg å skyte.’
21 Folk lyttet forventningsfullt til meg,i taushet ventet de på mine råd.+
22 Når jeg hadde talt, hadde de ikke noe å tilføye,mine ord var behagelige* i deres ører.
23 De ventet på meg som på regnet,de åpnet munnen på vidt gap som for vårregnet.+
24 Når jeg smilte til dem, kunne de nesten ikke tro det.
Når mitt ansikt strålte, fikk de nytt mot.*
25 Jeg veiledet dem som deres overhode,og jeg var som en konge blant sine tropper,+som en som trøster de sørgende.+
