Job 30:1–31
30 Nå ler de av meg,+menn som er yngre enn meg,de som har fedre jeg ikke engang ville lattpasse mine gjeterhunder.
2 Hvilken nytte har jeg hatt av styrken i deres hender?
Deres krefter har forsvunnet.
3 De er utmattet av sult og mangel.
De gnager på den tørre markensom var øde og forlatt fra før.
4 De plukker salte blader* av buskene,de spiser røttene av gyvelbusken.
5 De blir drevet bort fra samfunnet,+folk roper etter dem som etter en tyv.
6 I skråninger i fjellkløfter* bor de,i jordhuler og i klippehuler.
7 De skriker fra buskeneog klynger seg sammen blant neslene.
8 Som barn av uforstandige og navnløse folker de blitt jaget* ut av landet.
9 Men nå håner de meg i sangene sine,+jeg er blitt en de gjør narr av.*+
10 De avskyr meg og holder seg på avstand fra meg,+de nøler ikke med å spytte meg i ansiktet.+
11 Fordi Gud har gjort meg forsvarsløs* og ydmyket meg,tillater de seg hva som helst* overfor meg.
12 På min høyre side reiser de seg som en pøbelflokk.
De driver meg på fluktog setter opp sperringer langs min vei for å gjøre ende på meg.
13 De river opp mine stierog gjør ulykken verre for meg,+og det er ingen som hindrer* dem.
14 De kommer imot meg som gjennom en vid revne i muren,de velter fram mellom ruinene.
15 Frykt overmanner meg,min verdighet blåses bort med vinden,og mitt håp om redning forsvinner som en sky.
16 Mitt liv er i ferd med å ebbe ut,+dager med lidelse+ griper meg.
17 Smerten gjennomborer mine knokler om natten,+den gnagende smerten gir seg aldri.+
18 Sterke krefter har gjort min kledning ugjenkjennelig,*den strammer som en krage og kveler meg.
19 Gud har kastet meg ned i gjørmen,nå er jeg bare støv og aske.
20 Jeg roper til deg om hjelp, men du svarer meg ikke.+
Jeg reiser meg, men du bare ser på meg.
21 Hensynsløst har du vendt deg imot meg,+med din sterke hånd angriper du meg.
22 Du løfter meg opp og lar vinden føre meg bort,så lar du stormen kaste meg hit og dit.*
23 Jeg vet at du fører meg ned i døden,til huset der alle levende møtes.
24 Men ingen vil vel slå en mann som allerede er knust,*+og som roper om hjelp midt i sin ulykke?
25 Har jeg ikke grått over dem som har fått det vanskelig?*
Har jeg ikke sørget over de fattige?+
26 Jeg håpet på det gode, men det onde kom,jeg forventet lys, men det var mørke som kom.
27 Mitt indre var i konstant opprør,ulykkesdager møtte meg.
28 Nedtrykt går jeg omkring,+ helt uten sollys.
I forsamlingen reiser jeg meg og roper om hjelp.
29 Jeg er blitt en bror av sjakalerog en venn av strutser.*+
30 Min hud er blitt svart og faller av,+knoklene brenner av hete.*
31 Min harpe spiller bare sørgelige toner,og fløyten* spiller bare til gråt.
Fotnoter
^ El.: «salturt».
^ El.: «elvedaler; wadier».
^ Bokst.: «pisket».
^ Bokst.: «til et ordtak for dem».
^ Bokst.: «løsnet min buestreng».
^ El.: «kaster de av seg bisselet».
^ El. muligens: «hjelper».
^ El. muligens: «Min sykdom er så alvorlig at den vansirer meg».
^ El. muligens: «oppløser du meg med et brak».
^ Bokst.: «en ruinhaug».
^ El.: «har en hard dag».
^ Bokst.: «strutsens døtre».
^ El. muligens: «feber».
^ El.: «pipen».
