Job 6:1–30
6 Da svarte Job:
2 «Om bare min dype smerte+ kunne veiesog legges på vektskåler sammen med min ulykke!
3 For nå er den tyngre enn havets sand.
Derfor har mine ord vært tankeløse.+
4 Den Allmektiges piler har gjennomboret meg,og giften fra dem sprer seg i meg.+
Gud har sendt en hær av ulykker mot meg.
5 Skriker et villesel+ når det har gress,eller rauter en okse når den har fôr?
6 Spiser man smakløs mat uten å salte den,eller er det noen smak på kattostens saft?
7 Jeg har nektet å røre noe slikt.
Det er som bedervet mat for meg.
8 Om bare min bønn kunne bli oppfyltog Gud ville innfri mitt ønske!
9 Om Gud bare ville knuse meg,rekke ut hånden og gjøre ende på meg!+
10 Selv det ville gi meg trøst.
Jeg skulle hoppe av glede til tross for de fryktelige smertene,for jeg har ikke forkastet Den Helliges ord.+
11 Er jeg sterk nok til å fortsette å vente?+
Og har jeg noe å se fram til som gjør det verdt å leve videre?*
12 Er jeg sterk som stein?
Eller er min kropp av kobber?
13 Kan jeg på noen måte hjelpe meg selv,nå når alt som gir meg støtte, er tatt fra meg?
14 Den som ikke viser et medmenneske lojal kjærlighet,+kommer til å slutte å frykte Den Allmektige.+
15 Mine egne brødre har vært like upålitelige+ som en vinterbekk,som vannet i vinterbekker som tørker ut.
16 De er mørke av is,og den smeltende snøen forsvinner i dem.
17 Men om sommeren renner det ikke lenger vann i dem,når det blir varmt, tørker de ut.
18 De forandrer retning,de renner ut i ørkenen og blir borte.
19 Karavanene fra Tema+ speider etter dem,de reisende fra Saba*+ venter på dem.
20 Deres tillit har vært forgjeves,de kommer dit bare for å bli skuffet.
21 Det er slik dere er blitt for meg.+
Dere har sett min store ulykke, og dere er redde.+
22 Har jeg sagt: ‘Gi meg noe’eller bedt dere om å bruke noe av deres rikdom til beste for meg?
23 Har jeg bedt dere om å redde meg fra en fiendeeller å befri* meg fra undertrykkere?
24 Lær meg, så skal jeg tie.+
Hjelp meg til å forstå hva jeg har gjort feil.
25 Ærlige ord gjør ikke vondt!+
Men hvilken hjelp er det i irettesettelsen fra dere?+
26 Har dere tenkt å irettesette meg for mine ord,en fortvilet manns uttalelser,+ som vinden blåser bort?
27 Dere ville sikkert også kaste lodd om en foreldreløs+og selge* deres egen venn!+
28 Snu dere nå og se på meg!
For jeg ville aldri lyve dere rett opp i ansiktet.
29 Tenk over dette på nytt – ikke feilbedøm meg –ja, tenk over saken på nytt, for jeg er like rettferdig som før.
30 Er det urettferdige ord på min tunge?
Kjenner ikke min gane smaken av at noe er galt?
