Jona 1:1–17

  • Jona prøver å flykte fra Jehova (1–3)

  • Jehova sender en voldsom storm (4–6)

  • Jona er skyld i vanskelighetene (7–13)

  • Jona kastet i det opprørte havet (14–16)

  • En stor fisk sluker Jona (17)

1  Jehovas ord kom til Jona,*+ Amịttais sønn:  «Bryt opp, gå til den store byen Nịnive,+ og rop ut et domsbudskap mot den, for jeg har sett hvor onde innbyggerne i byen er.»  Men Jona bestemte seg for å flykte fra Jehova og dra til Tarsis. Han dro ned til Joppe og fant et skip som skulle til Tarsis. Så betalte han for reisen og gikk om bord for å bli med til Tarsis, bort fra Jehova.  Da kastet Jehova en sterk vind mot havet, og stormen ble så voldsom at skipet holdt på å bli knust.  Sjømennene ble redde, og hver og en av dem ropte til sin gud om hjelp. For å lette skipet begynte de å kaste ting over bord.+ Men Jona hadde gått ned under dekk,* og der hadde han lagt seg og falt i dyp søvn.  Kapteinen gikk ned til ham og sa: «Hvorfor ligger du og sover? Stå opp, rop til din gud! Kanskje den sanne Gud viser at han bryr seg om oss, så vi ikke går under.»+  Mennene sa til hverandre: «Kom, la oss kaste lodd,+ så vi finner ut hvem som er skyld i denne ulykken.» De kastet lodd, og loddet falt på Jona.+  Da sa de til ham: «Fortell oss hvem som er skyld i denne ulykken som har rammet oss. Hva slags arbeid har du, og hvor kommer du fra? Hvilket land er du fra, og hvilket folk tilhører du?»  Han svarte: «Jeg er hebreer, og jeg tilber* Jehova, himmelens Gud, han som skapte havet og landjorden.» 10  Da ble mennene enda reddere, og de spurte ham: «Hva er det du har gjort?» (Mennene visste at han flyktet fra Jehova, for det hadde han fortalt dem.) 11  Og de sa til ham: «Hva skal vi gjøre med deg for å få havet til å roe seg?» For havet ble mer og mer opprørt. 12  Han svarte: «Løft meg opp og kast meg over bord, så vil havet roe seg. Jeg vet nemlig at det er på grunn av meg denne voldsomme stormen har rammet dere.» 13  Mennene rodde av alle krefter* for å føre skipet tilbake til tørt land, men de klarte det ikke, for havet rundt dem ble mer og mer opprørt. 14  Da ropte de til Jehova: «Å, Jehova, vi ber deg, ikke la oss gå under på grunn av denne mannen! Ikke hold oss ansvarlige for uskyldig blod, for alt dette er jo i samsvar med din vilje, Jehova.» 15  Så løftet de Jona opp og kastet ham over bord, og havet holdt opp med å rase. 16  Da ble mennene grepet av stor frykt for Jehova,+ og de ofret et slaktoffer til Jehova og avla løfter til ham. 17  Jehova sendte nå en stor fisk som slukte Jona, og Jona var i fiskens mage i tre dager og tre netter.+

Fotnoter

Betyr «due».
El.: «ned til den indre delen av dekksfartøyet».
Bokst.: «frykter».
El.: «prøvde å arbeide seg gjennom bølgene».