Lukas 15:1–32
15 Alle skatteoppkreverne og synderne samlet seg stadig rundt ham for å høre på ham.+
2 Derfor mumlet både fariseerne og de skriftlærde: «Denne mannen tar vennlig imot syndere og spiser sammen med dem.»
3 Da fortalte han dem denne illustrasjonen:
4 «Hvis en av dere har 100 sauer og han mister en av dem, vil han ikke da forlate de 99 i ødemarken og lete etter den som er kommet bort, til han finner den?+
5 Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine og gleder seg.
6 Når han kommer hjem, samler han vennene og naboene sine og sier til dem: ‘Gled dere sammen med meg, for jeg har funnet den sauen som var kommet bort.’+
7 Jeg sier dere: På samme måte vil det være større glede i himmelen over én synder som angrer,+ enn over 99 rettferdige som ikke trenger å angre.
8 Eller hvis en kvinne har ti drakmemynter* og hun mister en av dem, vil hun ikke da tenne en lampe og feie huset sitt og lete grundig til hun finner den?
9 Og når hun har funnet den, samler hun venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere sammen med meg, for jeg har funnet den drakmen* som jeg hadde mistet.’
10 Jeg sier dere: På samme måte blir det glede blant Guds engler over én synder som angrer.»+
11 Så sa han: «En mann hadde to sønner.
12 Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som jeg skal arve.’ Da delte han det han eide, mellom dem.
13 Noen dager senere samlet den yngste sønnen sammen alle tingene sine og reiste til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin ved å leve et vilt* liv.
14 Da han hadde brukt opp alt, ble det alvorlig matmangel i hele det landet, og han begynte å sulte.*
15 Han gikk til og med og tok seg arbeid hos en av innbyggerne der i landet og ble sendt ut på markene hans for å gjete griser.+
16 Og han ønsket at han kunne fylle magen med de belgfruktene som grisene spiste. Men ingen ga ham noe mat.
17 Da han kom til fornuft, sa han: ‘Alle leiearbeiderne hos faren min har mer enn nok mat,* mens jeg går her og holder på å dø av sult!
18 Jeg vil reise hjem til faren min og si til ham: «Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg.
19 Jeg er ikke lenger verdig til å bli kalt din sønn. La meg få være som en av leiearbeiderne dine.»’
20 Så dro han derfra og reiste til faren. Mens han ennå var langt borte, fikk faren se ham og syntes inderlig synd på ham. Han løp imot sønnen, omfavnet ham* og kysset ham ømt.
21 Da sa sønnen til ham: ‘Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg.+ Jeg er ikke lenger verdig til å bli kalt din sønn.’
22 Men faren sa til slavene sine: ‘Skynd dere! Finn fram en lang kjortel, den beste, og ta den på ham. Sett en ring på fingeren hans, og la ham få sandaler på føttene.
23 Hent gjøkalven, slakt den, og la oss spise og feire,
24 for denne sønnen min var død, men er blitt levende igjen.+ Han var kommet bort og er blitt funnet.’ Så begynte de å feire og glede seg.
25 Den eldste sønnen var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han musikk og dans.
26 Han ropte på en av tjenerne og spurte hva som foregikk.
27 Tjeneren svarte: ‘Broren din er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’*
28 Men han ble sint og ville ikke gå inn. Da kom faren ut og prøvde å overtale ham.
29 Men han sa til faren: ‘Her har jeg slavet for deg i årevis, og jeg har alltid gjort som du har sagt. Likevel har du aldri gitt meg så mye som en geitekilling så jeg kunne ha et hyggelig måltid sammen med vennene mine.
30 Men så snart denne sønnen din kom, han som har sløst bort* pengene dine sammen med prostituerte, slaktet du gjøkalven for ham.’
31 Da svarte faren: ‘Min sønn, du har alltid vært hos meg, og alt mitt er ditt.
32 Men vi var bare nødt til å feire og glede oss, for broren din var død, men er blitt levende. Han var kommet bort og er blitt funnet.’»
Fotnoter
^ Se Tillegg B14.
^ Se Tillegg B14.
^ El.: «utsvevende; lettsindig».
^ El.: «lide nød».
^ Bokst.: «brød».
^ Bokst.: «falt ham om halsen».
^ El.: «sunn og frisk».
^ Bokst.: «fortært».
