Lukas 24:1–53
24 Den første dagen i uken kom de svært tidlig til graven* og hadde med seg de velluktende krydderne de hadde gjort i stand.+
2 Men de så at steinen var rullet bort fra graven,+
3 og da de gikk inn, fant de ikke Herren Jesu kropp.+
4 De visste ikke hva de skulle tro. Plutselig sto to menn i skinnende klær ved siden av dem.
5 Kvinnene ble skremt og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Da sa mennene til dem: «Hvorfor ser dere etter den levende blant de døde?+
6 Han er ikke her, han er blitt oppreist. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilẹa.
7 Han sa at Menneskesønnen skulle overgis til syndige mennesker og pælfestes, og at han skulle bli oppreist på den tredje dagen.»+
8 Da husket de det han hadde sagt.+
9 Så forlot de graven og gikk tilbake og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.+
10 Det var Maria Magdalẹna, Johạnna og Maria, Jakobs mor. De kvinnene som var sammen med dem, fortalte også om dette til apostlene.
11 Men de trodde ikke på kvinnene og mente at det de sa, bare var noe de fant på.
12 Peter reiste seg likevel og løp til graven. Han bøyde seg og kikket inn og så bare tøystykkene av lin. Da gikk han derfra og grublet over hva som kunne ha skjedd.
13 Samme dag var to av disiplene på vei til Ẹmmaus, en landsby som ligger omkring elleve kilometer* fra Jerusalem,
14 og de snakket med hverandre om alt det som hadde hendt.
15 Mens de snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv bort og slo følge med dem,
16 men de ble hindret i å kjenne ham igjen.+
17 Han sa til dem: «Hva er det dere går og diskuterer?» De stanset og så triste ut.
18 Den ene, som het Klẹopas, svarte: «Er du en utlending som bor helt for deg selv i Jerusalem? Vet du ikke* hva som har skjedd der de siste dagene?»
19 Han spurte dem: «Hva da?» De sa til ham: «Det som gjelder Jesus, nasareeren,+ som var en profet, og som gjorde mektige gjerninger og talte kraftfulle ord framfor Gud og hele folket.+
20 Overprestene våre og folkets ledere fikk ham dømt til døden,+ og de pælfestet ham.
21 Men vi hadde håpet at det var han som skulle befri Israel.+ Og nå er det den tredje dagen siden dette skjedde.
22 Dessuten har noen av kvinnene blant oss gjort oss veldig forundret. For i dag tidlig gikk de til graven,+
23 men de fant ikke kroppen hans, og så kom de tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av noen engler, som sa at han lever.
24 Da gikk noen av dem som var sammen med oss, til graven,+ og de så at det var akkurat som kvinnene hadde sagt. Men de så ikke Jesus.»
25 Da sa han til dem: «Så ufornuftige dere er! Og så trege dere er i hjertet til å tro på alt det profetene har sagt!
26 Måtte ikke Kristus gjennomgå alt dette+ og gå inn til sin herlighet?»+
27 Så forklarte han det som sto om ham i alle Skriftene – han begynte med Moses og alle Profetene.+
28 Til slutt nærmet de seg den landsbyen de var på vei til, og han lot som om han skulle dra videre.
29 Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss, for det er snart kveld, og dagen er nesten over.» Da fulgte han med inn og ble hos dem.
30 Og da han spiste* sammen med dem, tok han brødet, ba en bønn,* brøt det i biter og begynte å gi det til dem.+
31 Da ble øynene deres åpnet, og de kjente ham igjen, men så ble han borte for dem.+
32 De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han snakket med oss på veien og forklarte Skriftene tydelig* for oss?»
33 Straks reiste de seg og dro tilbake til Jerusalem, og de fant de elleve og de andre disiplene samlet.
34 Disse sa: «Herren er virkelig blitt oppreist, og han har vist seg for Simon!»+
35 Så fortalte de selv hva som hadde skjedd på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet i biter.+
36 Mens de snakket om dette, sto Jesus selv plutselig midt iblant dem og sa: «Måtte dere ha fred.»+
37 Men de ble forskrekket og redde og trodde at de så en ånd.
38 Da sa han til dem: «Hvorfor er dere urolige, og hvorfor tviler dere i hjertet?
39 Se hendene og føttene mine – det er meg. Ta på meg og se! En ånd har jo ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har.»
40 Da han sa dette, viste han dem hendene og føttene sine.
41 Men de var så glade og så forundret at de fortsatt ikke kunne tro. Da spurte han dem: «Har dere noe å spise her?»
42 De ga ham et stykke stekt fisk,
43 og han tok det og spiste det mens de så på.
44 Så sa han til dem: «Husk at da jeg ennå var hos dere, sa jeg+ at alt det som står skrevet om meg i Moseloven og i Profetene og i Salmene, må bli oppfylt.»+
45 Da åpnet han sinnet deres fullt ut, så de kunne forstå Skriftene,+
46 og han sa til dem: «Det står skrevet at Kristus skulle lide, at han skulle stå opp fra døden på den tredje dagen,+
47 og at det i hans navn skulle bli forkynt blant alle nasjonene+ at syndere som angrer, kan få tilgivelse+ – forkynnelsen skulle begynne i Jerusalem.+
48 Dere skal være vitner om dette.+
49 Og jeg skal sende over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir fylt med* kraft fra det høye.»+
50 Så førte han dem ut til Betạnia, og han løftet hendene og velsignet dem.
51 Mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen.+
52 Da bøyde de seg for ham i dyp respekt, og så gikk de tilbake til Jerusalem i stor glede.+
53 Og de var stadig i templet og lovpriste Gud.+
Fotnoter
^ El.: «minnegraven», her og flere steder utover i kapitlet.
^ Bokst.: «60 stadier». En stadie tilsvarte 185 m. Se Tillegg B14.
^ El. muligens: «Er du den eneste besøkende i Jerusalem som ikke vet».
^ Bokst.: «velsignet det».
^ El.: «lå til bords».
^ Bokst.: «åpnet Skriftene fullt ut».
^ Bokst.: «blir ikledd».
