Markus 12:1–44
12 Etter dette begynte han å tale til dem ved å bruke illustrasjoner: «En mann plantet en vingård.+ Han satte opp et gjerde rundt den, hogg ut en vinpresse og bygde et tårn.+ Så leide han den ut til noen vindyrkere og reiste utenlands.+
2 Da tiden var inne, sendte han en slave til vindyrkerne for å hente noe av avlingen fra vingården.
3 Men de tok slaven, banket ham opp og sendte ham tomhendt bort.
4 Så sendte han en annen slave til dem. Ham slo de i hodet, og de ydmyket ham.+
5 Da sendte han enda en slave, og ham drepte de. Han sendte også mange andre, og noen banket de opp, og noen drepte de.
6 Han hadde én igjen, en sønn som han elsket.+ Til slutt sendte han sønnen til dem, for han tenkte: ‘De vil ha respekt for sønnen min.’
7 Men vindyrkerne sa til hverandre: ‘Dette er arvingen.+ Kom, la oss drepe ham, så arven blir vår!’
8 Så tok de ham og drepte ham og kastet ham ut av vingården.+
9 Hva skal vingårdens eier gjøre? Han skal komme og drepe vindyrkerne og gi vingården til andre.+
10 Har dere aldri lest dette skriftstedet: ‘Den steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnesteinen.*+
11 Den er kommet fra Jehova,* og den er praktfull* i våre øyne’?»+
12 Da ville de gjerne arrestere ham, for de forsto at han tenkte på dem da han fortalte illustrasjonen. Men de var redde for folkemengden, så de lot ham være og gikk derfra.+
13 Deretter sendte de noen fariseere og noen tilhengere av Herodes’ parti til ham for å prøve å få ham til å si noe som de kunne ta ham for.+
14 Da de kom, sa de til ham: «Lærer, vi vet at du alltid snakker sant. Du går ikke inn for å bli godtatt av andre, og du er ikke opptatt av folks ytre, men du lærer andre Guds vei i samsvar med sannheten. Er det tillatt* å betale skatt* til keiseren eller ikke?
15 Skal vi betale, eller skal vi ikke betale?» Men han merket hykleriet deres og sa til dem: «Hvorfor setter dere meg på prøve? Kom hit med en denạr* og la meg få se på den.»
16 De rakte ham en, og han sa til dem: «Hvem er det bilde av her, og hvem gjelder innskriften?» De svarte: «Keiseren.»
17 Jesus sa da: «Gi keiseren det keiseren har krav på,+ men gi Gud det Gud har krav på.»*+ Og de ble forbløffet over svaret hans.
18 Nå kom noen av saddukeerne, som ikke tror på oppstandelsen,+ og spurte ham:+
19 «Lærer, Moses har skrevet at hvis en mann dør og etterlater seg en kone, men ingen barn, da skal hans bror gifte seg med enken og sørge for at broren får etterkommere.+
20 Det var sju brødre. Den første tok seg en kone, men døde barnløs.
21 Da giftet den andre seg med enken, men han døde også barnløs. Det samme skjedde med den tredje.
22 Ja, alle sju døde uten å ha fått barn. Sist av alle døde kvinnen.
23 Hvem av dem skal ha henne som kone i oppstandelsen? Alle sju har jo vært gift med henne.»
24 Jesus sa til dem: «Dere tar feil, for dere kjenner verken Skriftene eller Guds kraft.+
25 For når de døde står opp, gifter ikke menn seg, og kvinner blir ikke giftet bort, men de er som engler i himmelen.+
26 Men når det gjelder det at de døde blir oppreist – har dere ikke da lest i Moseboken, i beretningen om tornebusken, at Gud sa til Moses: ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud’?+
27 Han er ikke en Gud for de døde, men for de levende. Dere tar fullstendig feil.»+
28 En av de skriftlærde som hadde kommet bort og hørt diskusjonen, skjønte at Jesus hadde svart dem på en god måte, og spurte ham: «Hvilket bud er det viktigste av alle?»+
29 Jesus svarte: «Det viktigste er: ‘Hør, Israel, Jehova* vår Gud er én Jehova,*
30 og du skal elske Jehova* din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel* og av hele ditt sinn og av hele din styrke.’+
31 Så kommer dette: ‘Du skal elske din neste* som deg selv.’+ Det finnes ikke noe annet bud som er viktigere enn disse.»
32 Den skriftlærde sa til ham: «Du svarte godt, Lærer. Det du sa, er sant: ‘Han er én, og det finnes ingen annen Gud enn ham.’+
33 Og det å elske ham av hele sitt hjerte og av hele sin forstand og av hele sin styrke og det å elske sin neste som seg selv, det er mye mer verdt enn alle brennofre og slaktofre.»+
34 Jesus hørte at mannen svarte klokt, og sa til ham: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Etter dette turte ingen å spørre ham mer.+
35 Mens Jesus underviste i templet, sa han: «Hvorfor sier de skriftlærde at Kristus er Davids sønn?+
36 David selv sa ved den hellige ånd:+ ‘Jehova* sa til min Herre: «Sitt ved min høyre hånd til jeg legger dine fiender under dine føtter.»’+
37 Når David selv kaller ham Herre, hvordan kan han da være hans sønn?»+
Den store folkemengden likte å høre på ham.
38 Han fortsatte å undervise og sa: «Pass dere for de skriftlærde! De liker å gå rundt i lange kjortler og å få spesielle hilsener på torgene.+
39 De vil gjerne ha de fremste* sitteplassene i synagogene og hedersplassene ved kveldsmåltidene.+
40 De raner til seg det enkene eier,* og ber lange bønner for å bli sett av andre. Disse skal få en strengere dom.»
41 Han satte seg slik at han kunne se bidragsbøssene,+ og begynte å følge med på folk som la penger i dem. Og mange rike la i mange mynter.+
42 Nå kom det en fattig enke og la i to småmynter som nesten ikke var verdt noen ting.*+
43 Da kalte han disiplene til seg og sa til dem: «Jeg sier dere i sannhet: Denne fattige enken har gitt mer enn alle de andre som la penger i bidragsbøssene.+
44 For alle disse ga av sin overflod, men hun ga i sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»+
Fotnoter
^ Bokst.: «hjørnets hode».
^ Se Tillegg A5.
^ El.: «underfull».
^ El.: «riktig».
^ El.: «koppskatt», dvs. en skatt med samme beløp pr. person.
^ Se Tillegg B14.
^ El.: «Betal tilbake til keiseren det som er keiserens, men til Gud det som er Guds.»
^ Se Tillegg A5.
^ Se Tillegg A5.
^ Se Tillegg A5.
^ Se Ordforklaringer.
^ El.: «ditt medmenneske».
^ Se Tillegg A5.
^ El.: «beste».
^ Bokst.: «De fortærer enkenes hus».
^ Bokst.: «to lepta, som er en kvadrans». Se Tillegg B14.
