Markus 5:1–43
5 Så kom de til den andre siden av sjøen, til gerasẹnernes område.+
2 Straks etter at Jesus hadde gått ut av båten, kom en mann som var besatt av en uren ånd, imot ham fra gravene.*
3 Han holdt til blant gravene, og fram til da hadde ingen kunnet holde ham bundet, ikke engang med en lenke.
4 Han var ofte blitt bundet med fotjern og lenker, men han rev i stykker lenkene og sprengte fotjernene, og ingen var sterk nok til å holde styr på ham.
5 Og hele tiden, både natt og dag, holdt han seg i gravene og i fjellene, og han ropte og kuttet seg selv med steiner.
6 Da han fikk øye på Jesus et stykke unna, løp han bort og bøyde seg for ham+
7 og ropte høyt: «Hva har jeg med deg å gjøre, Jesus, Den Høyeste Guds Sønn? Sverg ved Gud at du ikke skal pine meg.»+
8 For Jesus hadde sagt til ånden: «Far ut av mannen, du urene ånd!»+
9 Men Jesus spurte ham: «Hva er navnet ditt?» Han svarte: «Mitt navn er Legion,* for det er mange av oss.»
10 Og han ba Jesus gang på gang om at han ikke måtte sende åndene ut av området.+
11 Det gikk en stor flokk med griser+ og beitet der på fjellet.+
12 Og åndene bønnfalt ham: «Send oss inn i grisene, så vi kan gå inn i dem.»
13 Det ga han dem lov til. Da fór de urene åndene ut og gikk inn i grisene, og flokken på omkring 2000 dyr styrtet utfor stupet og ned i sjøen og druknet.
14 Gjeterne flyktet og fortalte det i byen og på landsbygda, og folk kom for å se hva som hadde skjedd.+
15 De kom til Jesus og så at den demonbesatte mannen, han som hadde hatt legionen i seg, satt der påkledd og helt normal. Da ble de redde.
16 Og de som hadde sett alt sammen, fortalte dem hva som hadde skjedd med den demonbesatte og med grisene.
17 Så begynte de å be Jesus inntrengende om å dra bort fra området deres.+
18 Da Jesus gikk om bord i båten, ba den mannen som hadde vært demonbesatt, om å få være med ham.+
19 Han lot ham ikke få lov, men sa til ham: «Gå hjem til slektningene dine og fortell dem om alt det Jehova* har gjort for deg, og om hvor barmhjertig han har vært mot deg.»
20 Mannen gikk av sted og begynte å forkynne i Dekạpolis* om alt det Jesus hadde gjort for ham, og alle ble svært forundret.
21 Jesus dro over til den andre siden igjen med båten, og mens han fortsatt var ved sjøen, samlet det seg en stor folkemengde rundt ham.+
22 Nå kom en av synagogeforstanderne, en som het Jairus, og da han fikk se Jesus, kastet han seg ned for ham.+
23 Han bønnfalt ham gang på gang og sa: «Den lille datteren min er alvorlig syk.* Vær så snill, kom og legg hendene på henne,+ så hun kan bli frisk og få leve.»
24 Jesus ble med ham, og en stor folkemengde fulgte etter og presset seg inn på ham.
25 Det var en kvinne der som hadde hatt blødninger+ i tolv år.+
26 Hun hadde gjennomgått flere smertefulle behandlinger hos mange leger og hadde brukt opp alt hun eide, men hun var ikke blitt bedre. Det var tvert imot blitt verre med henne.
27 Hun hadde hørt det som ble sagt om Jesus, og nå kom hun bakfra i folkemengden og rørte ved kappen hans,+
28 for hun sa om og om igjen: «Hvis jeg bare rører ved kappen hans, blir jeg frisk.»+
29 I samme øyeblikk stanset blødningen hennes, og hun merket at hun var blitt helbredet for den alvorlige sykdommen.
30 Jesus kjente straks på seg selv at det hadde gått kraft+ ut fra ham, og han snudde seg i folkemengden og spurte: «Hvem rørte ved kappen min?»+
31 Disiplene hans sa til ham: «Du ser at folkemengden presser seg inn på deg, og så spør du: ‘Hvem rørte ved meg?’»
32 Men han så seg omkring for å se hvem som hadde gjort dette.
33 Kvinnen, som visste hva som hadde skjedd med henne, kom redd og skjelvende og kastet seg ned for ham og fortalte ham hele sannheten.
34 Han sa til henne: «Min datter, din tro har gjort deg frisk. Gå i fred.+ Nå er du helbredet for den alvorlige sykdommen din.»+
35 Mens han snakket, kom det noen menn fra synagogeforstanderens hus og sa: «Datteren din er død! Hvorfor bry Læreren mer?»+
36 Men Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Ikke vær redd,* bare vis tro.»+
37 Nå lot han ingen andre enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror, få være med.+
38 Da de kom til synagogeforstanderens hus, så han oppstyret og folk som gråt og klaget høyt.+
39 Han gikk inn og sa til dem: «Hvorfor gråter dere og lager alt dette oppstyret? Jenta er ikke død – hun sover.»+
40 Da begynte de å le hånlig av ham. Men han sendte alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der hun lå.
41 Så tok han hånden hennes og sa: «Talitạ kụmi», som betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!»+
42 Med det samme reiste jenta seg og begynte å gå omkring. (Hun var tolv år.) Og straks ble de helt fra seg av glede.
43 Men han ga dem gjentatte ganger beskjed* om at de ikke skulle fortelle dette til noen,+ og han sa at de skulle gi henne noe å spise.
