Markus 6:1–56
6 Han dro derfra og kom til hjemstedet sitt,+ og disiplene hans var med ham.
2 Da det ble sabbat, begynte han å undervise i synagogen. De fleste som hørte på ham, ble svært overrasket og sa: «Hvor har han alt dette fra?+ Hvordan har han fått denne visdommen, og hvordan kan han gjøre slike kraftige gjerninger?+
3 Er ikke dette snekkeren,+ sønnen til Maria+ og broren til Jakob,+ Josef, Judas og Simon?+ Og bor ikke søstrene hans iblant oss?» Da begynte de å ta anstøt av ham.*
4 Men Jesus sa til dem: «Det er bare på sitt hjemsted og i sitt eget hus og blant slektningene sine en profet ikke blir vist ære.»+
5 Han fikk derfor ikke gjort mange kraftige gjerninger der, bortsett fra at han la hendene på noen få syke og helbredet dem.
6 Og han var virkelig forundret over deres mangel på tro. Så dro han rundt fra landsby til landsby og underviste.+
7 Han kalte til seg de tolv og begynte å sende dem ut to og to,+ og han ga dem myndighet over de urene åndene.+
8 Og han påla dem at de ikke skulle ta med seg noe annet på reisen enn en stav – ikke brød, ikke matpose og ikke penger* i beltet.+
9 De skulle ha på seg sandaler, men ikke ta med seg et ekstra klesplagg.*
10 Og han sa til dem: «Når dere kommer inn i et hjem, så bli der til dere drar videre.+
11 Og hvis folk på et sted ikke vil ta imot dere eller høre på dere, skal dere dra derfra og riste støvet av føttene deres* for å vise at de er blitt advart.»*+
12 Så dro de ut og forkynte for folk at de skulle angre.+
13 De drev også ut mange demoner+ og smurte inn mange syke med olje og helbredet dem.
14 Kong Herodes hørte om dette, for navnet Jesus ble godt kjent, og mange sa: «Døperen Johannes er blitt oppreist fra døden, og det er derfor denne mannen kan gjøre disse kraftige gjerningene.»+
15 Men andre sa: «Det er Elịa.» Andre igjen sa: «Det er en profet, som en av profetene i gammel tid.»+
16 Da Herodes hørte om det, sa han: «Den Johannes som jeg halshogde, er blitt oppreist.»
17 For Herodes hadde selv sendt ut folk og arrestert Johannes og bundet ham og satt ham i fengsel på grunn av Herọdias, som hadde vært gift med hans bror Filip. Herodes hadde nemlig giftet seg med henne,+
18 og Johannes hadde flere ganger sagt til ham: «Du har ikke lov til å være gift med din brors kone.»+
19 Herọdias hatet derfor Johannes, og hun ønsket å få ham drept, men kunne ikke få det gjort.
20 For Herodes hadde stor respekt for* Johannes, ettersom han visste at han var en rettferdig og hellig mann,+ og han beskyttet ham. Når han hørte på Johannes, ble han urolig og visste ikke hva han skulle gjøre. Likevel ville han gjerne fortsette å høre på ham.
21 Men så kom det en passende anledning: Herodes hadde fødselsdag+ og holdt et festmåltid for sine fremste embetsmenn og de høytstående offiserene og de mest fremtredende mennene i Galilẹa.+
22 Datteren til Herọdias kom inn og danset, og Herodes og gjestene hans* ble veldig begeistret. Kongen sa til den unge kvinnen: «Be meg om hva du vil, så skal jeg gi deg det.»
23 Ja, han sverget på det og sa til henne: «Alt du ber meg om, skal jeg gi deg, om det så er halvdelen av mitt rike.»
24 Da gikk hun ut og spurte moren sin: «Hva skal jeg be om?» Hun svarte: «Hodet til døperen Johannes.»
25 Straks skyndte hun seg inn til kongen og sa hva hun ønsket: «Jeg vil at du med en gang skal gi meg hodet til døperen Johannes på et fat.»+
26 Dette gikk hardt inn på kongen, men fordi han hadde sverget, og det mens gjestene* var til stede, ville han ikke si nei til det hun ba om.
27 Kongen sendte straks en livvakt med ordre om å komme med hodet til Johannes. Da gikk han av sted og halshogde ham i fengselet
28 og kom med hodet hans på et fat. Han ga det til den unge kvinnen, og hun ga det til sin mor.
29 Da disiplene hans hørte om det, gikk de og hentet liket og la det i en grav.*
30 Apostlene samlet seg rundt Jesus og fortalte ham alt de hadde gjort, og alt de hadde lært andre.+
31 Da sa han til dem: «Bli med til et øde sted der vi kan være for oss selv, og hvil dere litt.»+ For det var så mange som kom og gikk at de ikke engang hadde tid til å spise.
32 Så dro de ut med båten til et øde sted for å være alene.+
33 Men folk så dem dra, og mange fikk vite det, og fra alle byene skyndte folk seg av sted til fots og kom dit før dem.
34 Da han kom fram, så han en stor folkemengde, og han syntes inderlig synd på dem,+ for de var som sauer uten en gjeter.+ Og han begynte å lære dem mange ting.+
35 Det ble sent på dagen, og disiplene hans kom bort til ham og sa: «Dette stedet er øde, og det er allerede sent.+
36 Send dem bort, så de kan dra til landsbygda og landsbyene her omkring og kjøpe seg noe å spise.»+
37 Han svarte: «Dere kan gi dem noe å spise.» Da sa de: «Skal vi dra og kjøpe brød for 200 denạrer* for å skaffe folket noe å spise?»+
38 Han sa til dem: «Hvor mange brød har dere? Gå og se etter!» Da de hadde gjort det, svarte de: «Fem, og dessuten to fisker.»+
39 Så ba han alle om å dele seg inn i grupper og sette seg i det grønne gresset.+
40 De satte seg da ned i grupper på 100 og på 50.
41 Han tok nå de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba en bønn.*+ Så brøt han brødene i biter og begynte å gi dem til disiplene for at de skulle dele dem ut til folket. Han delte også opp de to fiskene så alle kunne få noe.
42 Og alle spiste og ble mette.
43 Etterpå samlet man opp tolv fulle kurver med brødstykker, i tillegg til det som var igjen av fiskene.+
44 Det var 5000 menn som hadde spist av brødene.
45 Etter dette fikk han straks disiplene sine til å gå i båten og dra i forveien til den andre siden av sjøen, mot Betsaida, mens han selv sendte folkemengden bort.+
46 Etter at han hadde gjort det, gikk han opp på et fjell for å be.+
47 Da det var blitt kveld, var båten midt ute på sjøen, men han var alene på land.+
48 Han så at det var hardt for dem å ro, for de hadde motvind. Omkring den fjerde nattevakten* kom han imot dem, gående på sjøen. Men det så ut som om han ville* gå forbi dem.
49 Da de fikk se ham komme gående på sjøen, tenkte de: «Det er et overnaturlig fenomen!» Og de ropte høyt.
50 For alle sammen så ham og ble redde. Men straks sa han til dem: «Ta det rolig! Det er meg. Ikke vær redde.»+
51 Så kom han opp i båten til dem, og vinden la seg. Da ble de helt ute av seg av forundring,
52 for de hadde ikke lært av det som hadde skjedd med brødene, nei, hjertet deres var ennå ikke i stand til å forstå.
53 De kom over til den andre siden, til Gennẹsaret, og kastet anker der.+
54 Så snart de gikk ut av båten, kjente folk ham igjen,
55 og de løp rundt i hele området og begynte å bære de syke på bårer dit hvor de hørte han var.
56 Og uansett hvor han kom – til byer eller landsbyer eller ut på landsbygda – la folk de syke på torgene, og de bønnfalt ham om at de bare måtte få røre ved frynsekanten på kappen hans.+ Og alle som rørte ved den, ble friske.
Fotnoter
^ El.: «Da tok de avstand fra ham.»
^ Bokst.: «kobber».
^ El.: «ikke ha på seg to klesplagg».
^ Det at man ristet støvet av føttene, viste at man frasa seg ansvaret.
^ El.: «som et vitnesbyrd mot dem».
^ El.: «var redd på grunn av».
^ El.: «de som lå til bords sammen med ham».
^ El.: «de som lå til bords sammen med ham».
^ El.: «minnegrav».
^ Se Tillegg B14.
^ El.: «uttalte en velsignelse».
^ Denne nattevakten varte fra ca. kl. 3 til soloppgang, ca. kl. 6.
^ El.: «Men han var i ferd med å».
