Salmene 39:1–13
Til dirigenten, for Jẹdutun.*+ En sang av David.
39 Jeg sa: «Jeg vil passe godt på*
så jeg ikke synder med tungen.+
Jeg vil sette munnkurv på min munn+så lenge det er onde mennesker i nærheten.»
2 Jeg var stum og taus,+jeg snakket ikke engang om det som er godt,men min smerte var intens.*
3 Hjertet brant* i mitt indre.
Mens jeg grublet,* fortsatte ilden å brenne.
Til slutt sa jeg:
4 «Jehova, hjelp meg til å forstå hvordan livet mitt vil ende,til å skjønne at mine dager er begrenset,+så jeg kan innse hvor kort livet mitt er.*
5 Du har virkelig gjort mine dager få,*+og min levetid er som ingenting for deg.+
Selv om det virker som et menneske står støtt, er det ikke annet enn et pust.+ (Sela)
6 Alle mennesker går omkring som en skygge.
De jager rundt* til ingen nytte.
De samler opp rikdom, men vet ikke hvem som skal få glede av den.+
7 Hva kan jeg da håpe på, Jehova?
Du er mitt eneste håp.
8 Befri meg fra alle mine synder.+
Ikke la tåpelige mennesker håne meg.
9 Jeg forble stum.
Jeg kunne ikke åpne munnen,+for det var du som lot dette skje.+
10 Ta bort den plagen du har ført over meg.
Jeg er utmattet på grunn av slagene fra din hånd.
11 Du irettesetter og straffer en mann for det gale han har gjort.+
Du ødelegger det han setter pris på, lik en møll.
Ja, hvert menneske er bare et pust.+ (Sela)
12 Hør min bønn, Jehova,lytt til mitt rop om hjelp.+
Ikke overse mine tårer.
Jeg er jo bare som en utlending for deg,+en som er på gjennomreise,* akkurat som alle mine forfedre.+
13 Vend ditt strenge blikk bort fra meg, så jeg kan bli glad igjenfør jeg dør og blir borte.»
